En konservativ kristendom og en konservativ pave

Det å være konservativ kan bety så mangt. Din konservatisme kan være forankret i en politisk ideologi, eller den kan være forankret i troen, eller i de kristne verdier. Noen vil mene at det er tre sider av samme sak, men fullt så enkelt er det kanskje ikke.

Kjernen i den politiske konservatisme beskrives godt gjennom slagordet «Forandre for å bevare». Den kristne konservatisme derimot, beskrives vanligvis som en mer utdatert kristendomsforståelse. Ofte knyttet til den katolske forståelse av hva kristendommen forkynner og formidler av kristen tro, verdier, og normer. Paven er i den sammenheng, sett på som inkarnasjonen på en konservativ trosforståelse. Den norske preses derimot – likemannen/kvinnen blant våre biskoper, er sett på som inkarnasjonen på en mer liberal og inkluderende trosforståelse

Det hadde ikke gått mange dager etter pave Benedikts død før media var fylt med teologiske synspunkter om denne erkekonservative (i negativ trosforstand) kirkeleder. Hovedtyngden av synspunktene var om en pave med foreldede, og lite samfunnsvennlige beslutninger, i trosspørsmål.

Er den katolske kirkes trosformidling mer konservativ enn den norske lutherske kirkes trosformidling? Og i så fall er en konservativ trosformidling mer skadelig for folk flest, enn hva en mer liberal trosforståelse vil innebære?

Det pavelige embetet trenger fornyelse, skriver teologiprofessor Ola Tjørhom i en kronikk i Aftenposten 13. januar. Kristendommen bygger på, som de fleste vet, «klippen» – apostelen Peter. Mannen som Jesus ville den kristne lære og moral skulle bygge sin kirke på. Etter Peter har den ene paven etter den andre, gjennom århundrene, forsøkt å viderebringe den kristne tro. I god tro, men med vekslende hell kan man vel trygt si. For at den apostoliske suksesjon skulle realiseres slik kirkens grunnleggere må ha ment, har troens organisering rundt paven imidlertid vært en forutsetning – det vil si en organisering – integrert i troen. At pavesetet dermed bygger på en hierarkisk, for ikke å si en viss autoritær struktur, er derfor ganske logisk.

En autoritær, hierarkisk struktur er selvfølgelig ikke demokratisk i politisk forstand. Men den katolske kirke skal vel heller ikke konkurrere, verken med den den politiske konservatisme eller liberalisme om å være mest demokratisk? Hvis iverksetting og formidling av katolsk, kristen tro skulle organiseres etter samme demokratiske prinsipp som den norske stat, ville vi antakelig sett en radikal endring av katolsk trosforståelse. Men hvor hadde det da blitt av den kristne idé fra Jesu tid, da den fattige palestinske fisker, apostelen, fikk det åndfulle oppdraget om å skape en kirke?

Hvis paven mener noe om krig, om fred, om abort, om befolkningsregulering eller om livets ukrenkelighet vil det selvfølgelig kunne oppstå (tros)konflikter mellom politisk etisk tenkning og den kristne, katolske etiske tenkning. Overført til den norske kirke vil en slik troskonflikt høyst sannsynlig ende opp med – på godt demokratisk vis – at den norske kirke føyer seg etter norsk lov, og justerer sin trosbekjennelse deretter. Dermed blir kristne verdier og normer også politiske, og vise versa. Et nytt spørsmål dukker da opp: Vil en slik kirkelig tilpasning av troen til norsk lov også kunne forsterke den avkristningen som åpenbart skjer?

Når professor Tjørhom i sin kronikk sier at «Konservative katolikker synes ofte å forestille seg at kirkens hierarkiske struktur har kommet dalende ned fra himmelen», er det kanskje ikke en så gal metafor å bruke? I motsetning til liberal kristen tenkning, er den mer konservative kristne tenkning – representert ved katolisismen – preget av en forestilling om at enhver pave er innsatt for å forvalte og forkynne troen på en mest mulig ufeilbarlig måte. En slik religiøs forestilling kan man gjerne kalle udemokratisk og utdatert, men den synes tross alt å være akseptert og trodd på av over en milliard katolikker.

Etter min oppfatning er det innenfor denne bekjennelsesrammen man bør diskutere hvorvidt konservativ kristen tenkning trenger fornyelse eller ikke. En slik tilnærming har imidlertid ikke professor Tjørhom valgt i den refererte kronikken. I den ønsker han å få frem de mange rystende og tragiske historier katolisismen nok må ta et hovedansvar for opp gjennom århundrene. Tragiske historier på det personlige og organisatoriske plan som vel heller ikke den evangelisk-lutherske kirkes leke og lærde helt kan si seg fri fra?

Den katolske kirken er intet demokrati. I alle fall ikke et demokrati slik den norske grunnloven krever. Nei, men spørsmålet er om den skal være det, er ment å være det, og i så fall; hvem som bør bestemme at pavestaten må forandre for å kunne bevare?

Professor Janne Haaland Matlary fremstår som en tydelig forsvarer av katolisismen i sin alminnelighet, og av pave Benedikt i særdeleshet. I en kronikk i Aftenposten 3. januar skriver hun at «Paven var konservativ, må vite», og fortsetter: «Han gikk fra å være såkalt liberal til det forferdelige konservative, noe udelt negativt.»

Matlarys forsvar for Benedikts konservative tenkning konstaterer først at han var en «akademisk og analytisk ener», men professorens beundring for pave Benedikt slutter ikke der. «Han var uhyre presis og gjennomborende. Han sa aldri noe unødvendig, ingen ‘small talk’, og skar gjennom ethvert argument som hadde logiske brister.»

Til denne uforbeholdne ros av pave Benedikt er å si: Selvfølgelig kan man være briljant intellektuell, men samtidig lite endringsvillig og utdatert i viktige trosspørsmål. Professoren utdyper imidlertid sin oppfatning av Benedikt ved at hun senere i kronikken vektlegger Benedikts opptatthet av sammenhengen, og balanseforholdet mellom vitenskap og tro. Hun peker blant annet på Benedikts samtaler med filosofen Jürgen Habermas, der det skal ha fremgått at den kristne tros verdier er viktige å forstå, også for å kunne forstå verdien av våre universelle menneskerettigheter. En slik betraktning må da også, for kritikere av katolisismen og deres konservatisme, kunne sies å være i tråd med det beste i konservatismens tradisjoner, om å forandre for å bevare?

Den norske kirkes trosoppfatning er utvilsomt mer liberal, og dermed også mindre konservativ enn hva den rådende katolske kirke forfekter. Et nytt spørsmål melder da seg: Skal den kristne tro tilpasses de etiske leveregler, rettferdighetsnormer og standarder som det politiske demokratiet til enhver tid setter? Eller skal det politiske demokratiet la den kristne, katolske tro og dens organisasjon få lov å være i fred? Det vil si å få lov til å utvikle seg slik det selv ønsker – konservativt, men likevel åpne for å forandre for å bevare (kjernen i troen)?

Professor Matlary er i den sammenheng inne på noe vesentlig når hun i kronikken hevder at verdslig og politisk rasjonalitet hele tiden må vurderes opp mot kirkens tradisjon. Herunder opp mot noen av de etiske og moralske normer – noen også hentet fra naturretten. I et slikt perspektiv vil Benedikt være en konservativ pave som er åpen å forandre, men bare hvis forandringen bevarer kjernen i den kristne tro.

For den politiske konservatismen spiller staten en viktig rolle. I motsetning til den noe svakere rolle staten forventes å spille for liberalismen. Konservatismen ønsker en sterk stat, men bare en stat som kjenner sin begrensning. Dvs. en stat som overlater til folket og markedet å ta hånd om de saker og samfunnsspørsmål som private og frivillige kan løse vel så godt som staten. Den katolske konservatismen derimot, representert ved pavestaten, skiller åpenbart tydeligere enn hva en politisk konservativ gjør, mellom statens maktutøvelse og den katolske kirkes maktutøvelse – på troens grunn.

Mange konservative politiske tenkere har ment og mener mye om kristendommens betydning i politikken. Samfunnslivet er villet av Gud, mener noen. Og at religiøs tro er en forutsetning for å forstå implikasjonene i de politiske verdier. Hvert menneske er skapt av Gud, mener den gjengse konservative, men vår Gud setter grenser for statens rett til å behandle mennesker som midler for politiske formål.

PS: Nyttige referanser hvis man ønsker å faktasjekke om artikkelforfatterens utlegninger av konservativ kristen og politisk tenkning er riktig gjengitt: Edmund Bruke, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Jürgen Habermas og Alexis de Tocqueville.