Røe Isaksen holder konservatismen flytende

I sommerferien stoppet vi for å fylle drivstoff i en søvnig, avsidesliggende bygd nord for Steinkjer. Det var fortsatt tidlig morgen – men allerede sivet stekeosen fra en bu som reklamerte for ulike slag junkfood. Lukten av frityr blandet seg med bensin. Og av en eller annen grunn vekket opplevelsen et slags vemod i meg: Jeg hadde da ikke kjørt alle disse timene for å lukte på – langt mindre faktisk spise – dette her? Hvor var det autentisk trønderske? Bak meg hadde da også to bergensere rukket å komme i prat.

Da vi kjørte videre nordover, undret jeg meg over hvor denne følelsen kom fra: Jeg hadde jo aldri vært i denne bygda før – men kom likevel med tydelige forventninger om hvordan den burde være. Ikke at det er noe galt med pizza eller hamburgere – og jeg unner selvsagt trøndere på bygda noe annet en vassgraut, havrelefser og, en sjelden gang til fest, innherredsodd.

Men det var likevel en erfaring av at de – og jeg – hadde mistet noe i overgangen til den moderne verden og dens flod av ensrettende endringer: nemlig den dype, vakre egenarten. Hva er vel vitsen med å fyke rundt om i landet i behagelige biler – en av de beleilige fruktene i den moderne verdens hage – dersom det er pizza og hamburgere man får servert i enhver bygd man kommer til?