I utakt med flokken

Dette har opptatt tankene mine for en stund nå: Hvordan jeg og mange andre, som ifølge alle eksterne markører helhjertet burde støtte den siden av våre dagers politiske skillelinjer som vektlegger åpenhet og endring, mobilitet og det globale perspektivet, har tatt en kanskje overraskende vending og blitt dypt skeptiske til radikale liberaliseringer.

Som tidligere Erasmus-student med en høyere utdanning som ga og gir meg muligheten til det mange oppfatter som fancy jobber i velrenommerte organisasjoner, og med internasjonal arbeidserfaring i Skandinavia, Frankrike og USA, skulle jeg av hele mitt hjerte støttet opp om alle initiativ som prøver å rive ned indre eller ytre grenser. Likevel gjør jeg ikke det.

Jeg har stemt konservativt i mitt hjemland Østerrike gjennom de to siste parlamentsvalgene, liker å se at mine barn engasjerer seg aktivt i vår lokale kirkemenighet, og foretrekker å lese tekster skrevet av Kaj Skagen, Anki Gerhardsen, Skjalg Fjellheim og Asle Toje fremfor kommentarer skrevet i VG eller Dagsavisen. Jeg er dypt skeptisk til eggdonasjon og surrogati og synes det er urovekkende at noen kan foreslå å erstatte ordet «mor» med «fødeforelder» i en så grunnleggende kontekst som barneloven. Jeg tar meg også i at jeg er skeptisk til loven om bytte av juridisk kjønn som kom i 2016, fordi jeg mener den er for lite utredet i sine praktiske konsekvenser og fordi den, når man ser nærmere etter, er ubalansert sammenlignet med rettspraksisen i andre, lignende situasjoner som for eksempel bytte av navn, skole eller bosted. Derimot så gir bøkene til Paul Collier, Andreas Reckwitz, Eric Kaufmann og David Goodhart mye gjenklang og har en forklaringskraft jeg sjeldent finner andre steder.