Trump er ikke konservativ

Flere venner og bekjente av meg har – i sin sympatisk innstilte omtale av Donald Trump og hans tankegods – tråkket over noen moralske og politiske grenser.

Mange av dem som skriver og fremfører den type kommentarer, kaller seg konservative, og de mener at de står i en kamp mot dekadanse, woke, ensretting og en altfor liberal kultur som legger for mye vekt på mangfold og annerledeshet. (Her finnes, som på motsatt side av spekteret, åpenbare spenninger og selvmotsigelser, men jeg skal la dem ligge.) Kommentarfeltene til disse skribentenes Facebook-poster med tilhørende heiarop tyder på at de når frem til mange.

Når jeg for egen del har våget meg inn i disse debattene og for eksempel har påtalt Trumps nær grenseløse løgner og ufinheter – i høst gjorde jeg nettopp det da jeg med positivt fortegn sammenlignet Kamala Harris med Trumps fremferd – fikk jeg vite fra denne siden av det politiske spekteret at jeg ikke forstår hvordan denne verden faktisk fungerer – stakkars, idealistiske meg. Jeg og mange med meg har fått vite at vi er forblindet av trangsynte norske medier og av liberale, selvopptatte internasjonale eliter. Disse anklagene er gjerne sammenvevet med harde angrep på norsk utenrikspolitisk konsensus om samarbeid og solidaritet.

Den aller siste tiden er det blitt talt varmt om behovet for å se hvor mye fint og riktig det var i visepresident J. D. Vances etter hvert berømte – og for mange av oss beryktede – tale i München, og før det: hvor provoserende og ufin biskop Mariann Budde (etter min mening et usedvanlig klokt menneske) var da hun utfordret president Trump i katedralen i Washington D.C. dagen etter presidentinnsettelsen.

Dette representerer en trend vi ser på sosiale medier og i ytre høyre-orientert presse i land etter land. Den skjuler seg hele tiden bak den for så vidt kloke tanken om at nyanseringer og dypere forståelse er bra, og at vi derfor ikke rent instinktivt bør fordømme J. D. Vance, Elon Musk eller Donald Trump. Vi må lytte, er budskapet. Men det som sies, synes for meg minst like mye bygget på en skremmende beundring for de sterke, nasjonalistiske og til tider reaksjonære og autoritære krefter som Trump er et tydelig eksempel på, og også tilslutning til et regelrett hat mot dem man mener står på en naiv og ensrettende venstreside. (Den sistnevnte samlesekken begynner etter hvert å bli stor og inneholder mange som definitivt er konservative.)

Dette er farlig. Noen av de nevnte Trump-støttende stemmene er riktignok blitt litt stillere de aller siste dagene, etter Donald Trumps meningsløse angrep på Volodymyr Zelenskyj og regelrette samrøre med Vladimir Putin. Men de har forvoldt mye skade, ikke minst i USA, der de har gjort Trump stueren og heiet og stemt ham frem.

Jeg gjentar: Nyansering og forståelse er bra. Selv bruker jeg mye tid på å forstå hvor Donald Trumps (eller for den saks skyld tyske AfDs) støtte kommer fra, og jeg vil insistere på at vi må ta innover oss menneskers opplevelse av å stå på utsiden, en opplevelse som dessverre gjør ekstreme reaksjoner mer spiselige for mange, og som forklarer mye av bevegelsen mot denne trumpske høyresiden. Reaksjonene mot en liberal innvandringspolitikk som har hatt negative konsekvenser – også for mange innvandrere og migranter – må vi også lytte til og ta på høyeste alvor.

Men det finnes klare moralske grenser. La meg nevne to som burde være intuitivt forståelige for mennesker som kaller seg konservative.

Motstand mot woke

For det første må vårt forsvar for den demokratiske rettsstat være grunnfestet og prinsippfast. Når J. D. Vance utpeker det han misliker som liberale eller venstreradikale trender i Europa, og sier at dette utgjør en større fiende enn Russlands og Kinas politikk, viser han en skremmende mangel på forståelse for den situasjonen verden står i. En del av denne sviktende forståelsen bunner etter min mening i en totalt manglende innlevelse i mange av de kulturelle reaksjonene som man så hardt kritiserer – det vil si alt det som ofte kalles «woke». Først når vi forstår hvorfor slike kulturelle trender har vokst frem, og setter oss inn i den undertrykkelse fra gammelt av som har skapt slike bølger, kan vi på godt og klokt vis kritisere dem.

Men enda mer farlig: Denne politiske pro-Trump-reaksjonen bruker en retorikk som passer som hånd i hanske med den retorikken som autoritære ledere som Vladimir Putin og alle harde Vesten-kritikere med ham bare elsker: Vesten er svak; toleranse og respekt for mangfold og annerledeshet er dumt; forsvar for idealer – i hvert fall alle andre idealer enn de som hører hjemme på Vances, Musks og Trumps ganske trange høyreside – er naivt; og nå har vi fått nok av klimakamp, miljøidealisme, etikk og folkerett.

Den nesten ufattelige utviklingen skjøt ytterligere fart sist mandag da Donald Trump sa følgende om Ukraina og måten de stenges ute av forhandlingene om landet på:

«Today I heard, ‘Oh, well, we weren’t invited’ […] Well, you’ve been there for three years. You should have ended it — three years. You should have never been there. You should have never started it. You should have made a deal.»

Han la altså skylden for en ren angrepskrig på den angrepne part: Ukraina. Det er den eneste rimelige tolkning av hans utsagn.

Han fortsatte senere i samme utlegning med beinhard kritikk av Volodymyr Zelenskyj. Nå må Zelenskyj skjønne at hans tid er ute – og at Trumps er inne! Ikke lenge etter fremholdt Trump på sin nettside Truth Social at Zelenskyj er en diktator, og at hans folkelige oppslutning er forsvinnende liten.

Nesten alt han videreformidler, er ren løgn. Det fremstår som et ordrett diktat fra president Putin.

Det er vanskelig å finne ord for det som skjer. Moralske grenser overskrides hele tiden. Akkurat som på 1930-tallet må vi spørre hvor den seriøse og moderate høyresiden i politikken faktisk står. Tør vi å trekke grensene? Står vi på rettsstatens, anstendighetens og demokratiets side? Eller lar vi oss trekke mot det autoritære?

Burke og Orwell

Dette leder meg til det andre poenget: Å endre institusjoner og politiske ordninger gjennom sjokkbehandling i løpet av noen uker ligger så langt fra den store statsmann og forfatter Edmund Burkes konservative visdom som man kan komme. Hva var Burkes poeng? Alle store endringer må kunne forklares ordentlig, være gjennomtenkte og skje gradvis.

La oss ta et eksempel: USAID er en av verdens mest kompetente og viktigste bistandsorganisasjoner. Der, som i alle slike organisasjoner, finnes det korrupsjon og sløsing. Men å kutte over tvert med alt som er innarbeidet og alt som gjøres – mye av det betyr forskjellen på liv og død for millioner av mennesker verden over, og det gir USA enormt med goodwill og innflytelse! – er så lite konservativt som det kan tenkes. Hvis du skal endre prioriteringer og innretning på eksisterende institusjoner, må det skje trinnvis og gjennom god dialog. Når den nye sheriffen i byen slår seg sammen med verdens rikeste mann og kutter programmer for lutfattige mennesker på noen dagers varsel, og i mellomtiden gjør slike småting (for å nevne bare ett av bokstavelig talt hundreder av eksempler!) som å kaste styret i den ærverdige kulturinstitusjonen The Kennedy Center og sette inn seg selv i stedet, er vi havnet et sted så langt unna det konservative man kan komme – selv om konservative ideer og impulser kan ligge til grunn for noe av galskapen.

George Orwell ville ha kjent seg godt igjen: Donald Trump er den tilnærmet eneveldige hersker som snur opp og ned på alt og selv definerer hva som er rett og galt. Hans forsvarsminister Pete Hegseth har den siste tiden fulgt opp med et regelrett angrep på det amerikanske forsvarets sterke vektlegging av folkerettslig og etisk bevisst handling og legitimitet. Nå skal man være tøff og bli bedre til å drepe, synes Hegseth å mene, og da må man ikke være så opptatt av folkerett. Man kan lure på hvor verden er på vei …

Nå må vi ta standpunkt! Intet er perfekt, ei heller de som styrer i EU, eller de som styrte i USA før Trump (eller de som styrte USAID eller Kennedy Center). Men dette går langt, langt utover enhver rimelig reaksjon.

Og dessuten, som min fars høyt aktede lektor Robberstad i Tønsberg skal ha sagt på sitt klingende nynorsk: «To ronge vert inkje ein rett.» Hvis vi mener noe er feil, ligger ikke svaret i den motsatte feil.

I dag er det tre år siden Russlands fullskala-angrep på Ukraina. Nå er det viktig at vi står på rett side.