Nasjonalkonservativ tidsånd?

Unge Høyres leder Ola Svenneby har det siste året frimodig gått langt ut på planken for å fremme en ny politikk som gir løsninger på de enorme problemene samfunnet har rotet seg oppi de siste tretti årene etter murens fall. Siden 1991 har Europa gjennomgått en enorm utvikling politisk, demografisk, økonomisk og ideologisk. Norge er ikke forskånet for utviklingen på noen som helst måte. 

Fallende fødselsrater, opplevd utenforskap hos en hel generasjon unge menn, økonomiske kriser på løpende bånd, en eldrebølge som er tiltagende er bare noen av problemene vi opplever. Masseinnvandring med dertil feilslått integrering har ført til nye problemer vi ikke har opplevd før i Norge, etterfulgt av økt friksjon og dalende tillitt mellom grupper. Utrykk som Svenske tilstander som oversatt betyr noe som at voldsmonopolet til staten er erstattet av ekstrem vold mellom borgere er introdusert. Æreskultur og æresdrap har gjenoppstått i vår kultur etter et årtusen langt opphold etter vikingtiden. Religiøs sensur og angrep på frimodige og kontrære meninger øker også. 

Listen er endeløs; et aggressivt og ekspansivt Russland, et Europa i kraftunderskudd etter avvikling av ren kraftproduksjon, politikeres manglende vilje til å satse nok på forsvar og sikkerhet, stadig ekspanderende statsbudsjetter uten prioriteringer, hundrevis av kapitaleiere som reiser til Sveits, som sagt pirker jeg bare i overflaten. Problemene som tårner seg opp i Norge, men også i Europa, krever klartenkte politikere smidd av noe annet enn gårsdagens politikere. I tøffe tider må man muligens være villig til å føre en politikk som ikke baserer seg på behagelige valg. 

Det er derfor befriende å se Unge Høyre og Svenneby tale fritt og nærmest freidig vise de voksne hvor skapet skal stå. De ordlegger seg uten floskler, ordgyteri og konsulentspråk i sterk kontrast til andre politikere. Unge Høyres programutkast er like stødig og tydelig som lederen. Borte er «mer av alt til alle»-retorikken, her prioriteres det. Jeg ser konturene av en generasjon som er klare til å rydde opp i rotet fra forrige generasjon. Slikt blir det bråk av, særlig fra dem som ennå ikke har klart å få med seg hva vi som land og kontinent står overfor. 

I stedet for å ta til seg en verden i forandring går Unge Venstre, ved nestleder Hans Jacob Huun Thomsen, på autopilot i angrepsmodus og prøver å mistenkeliggjøre Svenneby og Unge Høyre som nasjonalkonservative med realpolitiske føringer. Spørsmålet er om det er negativt å være nasjonalkonservativ og realpolitisk i den tiden vi nå befinner oss i. Om vi skal komme oss videre og løse de voksende problemene landet står i, bør vi blir enige om begrepene som benyttes både til å beskrive problemene, men også løsningene.

Nasjonalisme i mange former.

Nasjonalisme er som anriket uran, svært potent, og gir enorm kraft når den anvendes. Denne kraften kan være ødeleggende, men den kan også være fantastisk når den benyttes til å produsere ren kraft. Nasjonalisme i seg selv er heller ikke farlig, det er hvordan man velger å anvende den som er avgjørende. Nettopp på grunn av dens potensial må man vite hva man gjør, om man behandler nasjonalismen feil kan det gå fryktelig galt. Derfor må nasjonalisme, som uran, behandles med stor varsomhet, kunnskap, forsiktighet og ikke minst klokskap. 

Det er denne kraften (nasjonalisme) som for vår del ble utløst i årene fra 1772 frem til nasjonalforsamlingen i 1814 og videre frem til 1905, der Norge uten våpen eller krig endte opp som en selvstendig suveren stat. Vi skal takke klokskapen og kunnskapen som lå bak og som ble anvendt. Norge førte en stille intellektuell kulturkrig først mot Danmark senere mot Sverige. En kulturell motstandskamp kombinert med svært dyktige embetsmenn og politikere som manøvrerte landet frem til en posisjon der vi kunne bryte lenker bånd og tvang. En sentral komponent i denne motstandskampen var nasjonalismen, og bevisstgjøringen som lå bak det nasjonale felleskap vi i Norge hadde, og fremdeles til en viss grad har. 

Den rake motsetning til norsk inkluderende og positive nasjonalisme er den negative sjåvinistiske, militante, imperialistiske nasjonalismen. Denne negative nasjonalismen banet blant annet vei for nasjonalsosialismen og alt dette dro med seg av elendighet. Sjåvinistisk nasjonalisme er svært skadelig sammenlignet med den nasjonalismen som vi feirer 17. mai hvert år, med barnetog og barnefjes klint inn med iskrem eller når stolte foreldre bærer sine barn til dåp ikledd bunad. 

Russisk imperialistisk nasjonalisme som etablerer illusjonen om Russland og det russiske folk som en superstat og herskerklasse med rett til å bestemme, og invadere sine naboland er det ferskeste eksempel på negativ nasjonalisme i vår tid. Vi skal derfor alle omgås nasjonalisme med nødvendig varsomhet. Anvendt riktig er det en bindende superkraft som løfter og forener en nasjon, anvendt feil kan den knuse kontinenter.

Hva er nasjonalkonservatisme?

I dagens politiske landskap blir begrepet «nasjonalkonservatisme» ofte nevnt, og det er viktig å forstå hva dette innebærer i en tid preget av politisk polarisering og økende globalisering. 

Det aller første man må er å klargjøre at nasjonalkonservatisme er ikke det samme som høyreekstremisme, ytre høyre eller annet. Det har egentlig ingenting med den politiske høyresiden å gjøre. Du kan være nasjonalkonservativ og stemme Rødt. 

Nasjonalkonservatisme er en idé om å bevare nasjonens kultur og egenart, samt at politiske beslutninger først og fremst baseres på nasjonens interesser, og at forandringer må føres etter konservative prinsipper. Det sagt, personer som stemmer på partier på borgerlig side pleier å være mer opptatt av å bevare i motsetning til radikale som vil forkaste og fornye. 

På wikipedia kan man lese følgende: «Nasjonalkonservatisme er en retning innenfor konservatismen i Europa som, i større utstrekning enn liberalkonservatismen, betoner nasjonalstatens rolle, vektlegger nasjonale interesser, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og etiske syn».

Nasjonalkonservatismen ønsker å beskytte og styrke det innenlandske næringslivet, industri, fiskeri og landbrukssektoren. Senterpartiet, og til en viss grad FrP, har forankring i denne retningen. Dette betyr at nasjonalkonservativismen favoriserer nasjonale bedrifter og borgere med langvarig tilknytning til landet. I tillegg legger den vekt på nasjonalstatens rolle og ønsker å begrense masseinnvandring og utviklingen av et flerkulturelt samfunn av åpenbare årsaker som jeg vender tilbake til om Svenske tilstander.

En viktig distinksjon å merke seg er at nasjonalkonservatismen ikke nødvendigvis følger den økonomiske politikken til liberalkonservative partier, og her avviker nok både Unge Venstre og Unge Høyre fra det nasjonalkonservative. De nasjonalkonservative kan favne om økonomiske ideer som ligger nærmere sosialdemokratiske prinsipper, hvilket i en norsk kontekst faktisk er mer akseptert enn new public management-politikken og utemmet kapitalisme som dyrkes på høyresiden.

Nasjonen er utgangspunktet for alt vi har og er

For alt vi har og alt vi er lyder mottoet til forsvaret, men hva er det vi har og hva er det vi er? Hva er det vi skal forsvare og hvorfor? Om man ikke vet hvor man kommer fra, ikke kjenner sin kultur eller historie, er det ikke enkelt å forstå begreper som nasjon, stat eller nasjonalstat for den saks skyld.

En nasjon refererer til et anerkjent kulturelt samfunn som deler en oppfatning om en felles historisk opprinnelse, visse karakteristiske kulturelle trekk som skiller dem fra medlemmer av andre samfunn, tilknytning til spesifikke geografiske områder og ofte en felles språklig forbindelse. 

Det finnes nasjoner uten en stat eller et land, for eksempel Kurdere i Nord Irak, eller Samene i Norge som har en egen nasjonal identitet, men ingen egen stat. Disse nasjonene eksisterer midt blant oss, men de mangler en statsdannelse og er ikke anerkjente stater, men folkegruppen er ofte anerkjent av for eksempel FN. 

Staten derimot er fellesbetegnelsen på et sett av politiske og juridiske strukturer som binder innbyggerne sammen og gir dem plikter og rettigheter. Det finnes stater som består av mange nasjoner, og det finnes stater som har en felles nasjonalitet, derav utspringer nasjonalstaten. 

Norge er et slikt tilfelle der staten tar utgangspunkt i det kulturelle felleskap som er fundamentet for vår stat, en stat som er over 1000 år gammel og vel så det. Norge er en nasjonalstat, med definerte grenser, sedvaner og sin kultur. De nasjonalkonservative vil bevare denne staten, og ønsker at staten skal være tuftet på nasjonens primære identitet. Dette står i motsetning til f.eks kommunister som ønsker å erstatte de nasjonale identitetene med én felles sosialistisk identitet der kampen mellom kapital og arbeider, klassekamp og det utslitte ordet solidaritet skal fungere som limet i samfunnet.

Nasjonsbygging krever kunnskap, dyp historisk forståelse iblandet eksepsjonelle kulturelle begavelser. Måten nasjonen Norge oppfatter seg selv på er ingen tilfeldighet. Nasjonalstaten Norge ble konstruert og møysommelig satt sammen på fundamentet av tusenårig historie og kultur. 

Det iherdige arbeidet våre forfedre jobbet med fra midten av 1800 tallet, også kalt nasjonsbyggingstiden målført av store kulturbyggene som blant annet Bjørnstjerne Bjørnson tok utgangspunkt i landets unike historie og kultur, og språk (målsaken Ivar Aasen) iblandet opplysningstidens idealer og den positive nasjonalismen som forener ikke splitter. Den norske nasjonalismen er for vår del limet som muliggjør samhandling mellom borgere, der vi for eksempel scorer høyt på tillit mellom personer og vi føler et samhold på tvers av politiske eller religiøse overbevisninger. 

Dekonstruksjon

Arbeidet som nasjonsbyggerne mesterlig konstruerte er dessverre blitt utsatt for en jevn strøm av angrep siden krigen. Noen vil referere til dette som kulturkrigen, en kamp ført mot den eksisterende kultur av kulturradikalere, slik at man erstatter denne med noe nyere og mer moderne som er politisk definert. 

Landet skal ledes videre mot et skiftende politisk udefinerbart og vagt mål beskrevet i NOU-er og festtaler. Slikt egner seg dårlig som lim da innbyggerne ikke kjenner seg igjen i det som blir fremmet, eller av andre grunner ikke ønsker å være en del av det politisk beskrevne nye felleskap. Ofte står nasjonen eller kulturen i veien for det nye politiske samfunnet, og de omveltninger som ønskes gjennomført

Som skrevet tidligere, nasjonen og kultur er svært kraftig bindemiddel og vanskelig å løse opp. Det samme kan sies om religiøs tro. Derfor blir kulturen, nasjonen og religion som oftest skyteskiver for å tvinge frem forandringene som er nødvendige for å oppnå det nye perfekte samfunn. Om man skal bygge et nytt fellesskap basert på noe annet enn nasjonen, men kun staten og politiske visjoner må man dekonstruere og rive ned det eksisterende for å berede grunnen for det nye. Rivningsarbeidet har pågått lenge, alt fra klassiske kultur, nasjonal identitet, religion, historie til og med arkitektur har vært gjenstand for vandalisme.

Minervas nyhetsredaktør Alexander Z. Ibsen skrev sammen med kunstner Christopher Robin Rådlund i 2012 En sort bok om arkitektur. Boken beskriver nettopp bruken av arkitektur i kulturen og som identitet. Den senere tid har arkitekturopprøret skapt hodebry for modernismens forkjempere, og nettopp dette opprøret mot modernitet og i manges øyne stygg arkitektur er et folkelig opprør som kan tilskrives et ønske om et samfunn basert på noe annet. Modernismen representerer politisk, arkitektonisk og kulturelt noe fremmed hos dem som fortsatt føler en kulturell tilknytning til generasjonene før oss. 

I den pågående konflikten mot kreftene som ønsker å fornye og rive ned står de nasjonalkonservative, og konservative i veien. Det er derfor både konservative og nasjonalkonservative får hard medfart. Konservative skal latterliggjøres, deres ønske om å bevare er tilbakeskuende og umoderne. Ønsket om å fremme kulturarv er «harry» og utdatert. Det skal brunskvettes, og utvises mistenksomhet mot alle som utfordrer det eksisterende. Deres integritet og holdninger skal trekkes i tvil. Er nasjonalkonservative og konservative egentlig litt skap-nazister montro? Eksemplene er mange. 

Et eksempel på slike angrep er når en høyrepolitiker angriper en annen høyrepolitiker. Heidi Nordby Lunde, som kan sies å være liberalist, kritiserte daværende statsråd Linda Hofstad Helleland. Kulturminister Helleland hadde gjort dødssynden og poserte i bunad foran et juletre i 2016. Lundby ville nemlig ikke være en del av en «kvikklunsjspisende, salmesyngende og bunadskledd» politisk retning. 

Lunde oppsummerer raskt hvor hun står, og hva hun ikke liker. Kvikklunsj, salmer og bunad er en rød klut for dem som ønsker et annerledes Norge. For Lundby og hennes like er Norge bare et sted i verden, deres tilknytning til landet en teknikalitet. De regner seg som verdensborgere, lojaliteten ligger ikke til nasjonen eller det kulturelle felleskap. Den står i veien for den store visjonen og endelige målet. Det er mange som Lunde, og de er sinte og frustrerte nå som prosjektet deres er truet i en turbulent verden der nasjonen gir støtte og trygghet og realpolitikken er førende. Unge Høyre og Svenneby kan regne med mye motstand fra den kanten fremover.

Blant verdens åtte milliarder mennesker er vi nordmenn en av verdens minste minoriteter, vi er helt ubetydelige og egentlig helt uten interesse i det store bildet. Om Norge og nordmenn opphørte å eksistere i morgen ville dette knapt blitt lagt merke til. De enste som ville ha blitt tynget av sorg er kanskje noen nostalgiske antropologer. 

For alt vi har og alt vi er oppsummerer oss, nasjonen, vår egenart og unike identitet, og vår rett til å eksistere som nordmenn. Deler man kultur deler man et felleskap, det er dette vi skal forsvare i en krig, vår kultur, vår historie, vårt levesett og våre hjem.

Kulturell motstandskraft

Svenneby snakket om kulturell motstandskraft i Minervapodden, den kraften som binder landet sammen i vanskelige tider, den samme kraften som Kongen etterlyste i sin nyttårstale i år: «Vårt viktigste vern er et robust og utholdende folk som tåler en trøkk.» sa Hans Majestet

Denne robustheten og utholdenheten Kongen og Svenneby etterlyser kan kun eksistere i et kulturelt fellesskap, som er tydelig definert, som innbyggerne kjenner igjen og er villige til å sloss for. De som har målbåret de samme tanker som Svenneby før ham, er de nasjonalkonservative. For å påpeke det nasjonale fellesskap som fundamentet er nasjonalkonservative blitt mistenkeliggjort, brunbeiset og kalt både fascister, nazister og alle andre usmakelige adjektiver i den kulturradikale ordboken. 

Enkelte vokser opp i en kultur der kvikklunsj-spising, salmer og bunad er både harry og mistenksomt og ordet nasjon forbindes med skam og noe negativt, som et resultat av at man har lykkes i å dekonstruere å angripe kulturen og nasjonen som identitetsmarkør. Når nasjonalt samhold som begrep er byttet ut med klassekamp, politisert ideologi, nye identiteter som baserer seg på hudfarge, seksuell legning, og multikultur i stedet for nasjonen er det ikke rart man reagerer slik Unge Venstres nestleder gjør.

Ankerfeste i en usikker verden

Som Svenneby så korrekt påpeker på lik linje med de nasjonalkonservative, vil et land uten en sterk kultur som forener innbyggerne på tvers av bakgrunn, utdanningsnivå, inntekt, kjønn, alder, geografisk tilhørighet, dialekter og politisk ståsted falle fra hverandre. 

Samfunnet ender opp i konflikter og motsetninger slik vi har sett før i historien. Et land som faller fra hverandre, tåler ikke en trøkk med andre ord. Et land der man ikke føler tilhørighet og samhold svekker ønsket hver enkelt har til å bidra, trekke sammen og bry seg om hverandre. Svekkelsen av samholdet fører også til en svekket velferdsstat, som igjen går direkte utover de svakeste. 

Der de radikale og liberale mener at menneskerettigheter, liberale verdier, universalisme eller klassekamp er det som skaper felleskap og skal holde staten sammen, er de nasjonalkonservative mer opptatt av å bygge opp staten rundt nasjonens allerede etablerte kulturelle fellesskap og verdier. Nasjonalkonservative har derfor naturlig nok en kritisk holdning til kulturradikale verdier som ofte virker oppløsende i et kulturfelleskap. 

Motsetningen til nasjonalstater er stater som ikke er basert på et nasjonalt fellesskap. Her må andre metoder benyttes for å holde staten sammen. Heterogene stater er ofte preget av høyrere konfliktnivå og friksjon mellom ulike grupper og interesser. Slike stater bruker ofte våpen, overvåking, undertrykking og vold for å holde statens interesser intakt i mangel av en felles kultur. Eksemplet er imperier og føderasjoner som kun holdes sammen av en sterk sentralmakt, drakoniske lover, strenge sanksjoner for dem som opponerer mot staten som hviler på bruken av statens tyngde for å holde staten samlet grunnet friksjonen mellom alle gruppene i landet som samhandler dårlig.

Vi skal ikke se lengre enn til Sverige for å forstå hva som skjer når nasjonen opphører og staten skal utøve kontroll over en befolkning som ikke føler noe samhold eller felleskap lengre. Det samme tendenser ser vi nå i Frankrike og i Tyskland, som står i sterk kontrast til land i øst som for eksempel Polen, Litauen, Latvia, Estland og Slovakia hvor befolkningen fortsatt er homogen, og kulturelt henger sammen. Halvor Fosli beskriver veien til denne tilstanden med fravær av en nasjonal kultur godt i sin bok Mot nasjonalt sammenbrudd. 

Unge Høyre vil lede vei

Konklusjonen i den æra vi nå vil befinne oss i de neste 30 årene er tydelig. Fremtidens valgvinnere vil være dem som behersker realpolitikk både innenriks og utenriks. Dem som evner å prioritere landets interesser, sette innbyggerne førts og forstå at man som politiker er valgt til å tjene folket man tross alt er valg av, og for, og attpåtil blir lønnet av. Motytelsen for tilliten man er gitt samt lønnen man får utbetalt er å jobbe for velgernes og nasjonens beste, ingen andre! 

Mer av alt til alle er ikke oppskriften på suksess i disse tider. Politikere som evner å prioritere knappe resurser uten å sløse vekk penger på saker som strengt tatt er unødvendig for nasjonens overlevelse vil oppleve annerkjennelse og støtte. Pragmatisme, realisme, nøkternhet og smarte valg basert på realitetene gir troverdighet. 

Når innbyggerne i et land føler at de ikke blir hørt, sett eller prioritert vil de søke seg til politikere som prioriterer sine egne. Politikere som viderefører dagens politikk som ikke er tilpasset den nye verden vil merke velgernes straff, de merker den allerede. Det hjelper lite å skylde på TikTok, Snapchat, Andrew Tate, Kristin Clemets Civita eller Wolfgang Wee. Ei at den oppvoksende generasjon er en gjeng med slemme, egoistiske menn som kun tenker på seg selv og sitt, slik det har vært hevdet. 

Det er nå åpenbart at politikere som viderefører en linje som skaper høy inflasjon, høye strømpriser, økt masseinnvandring, rasering av natur for vindmøller, elendig integrering, økt polarisering, klassekamp, kapitalflukt og støtte til subsidieavhengig grønn næring vil fortsette å tape valg. 

Nasjonalkonservatismen virker i motsetning til mye annet samlende i en tid hvor splittelse, polarisering og identitetskriser oppstår. Derfor er den kommende generasjonen merkbart mer konservativ, og mange også nasjonalkonservative. 

Som Asle Toje så utmerket skriver: «Nasjonalkonservatisme synes å være det naturlige alternativ for de som mener at det samfunnet vi har bygget opp, er verdt å bevare». 

Det er kanskje dette Svenneby og Unge Høyre har innsett sammen med tusenvis av unge velgerne. En generasjon som er villige til å gjennomføre de tøffe prioriteringer som må til for å lede landet gjennom de krevende tider vi står midt oppe i, og bevare det Norge som er bygget opp til fremtidige generasjoner som skal følge etter.