Konservativ fornyelse

«I Norge formådde ikke konservatismen å danne seg sin egen oppfatning av de økonomiske problemer, vår konservatisme slukte liberalismens økonomiske idéinnhold, og dermed var dens dødsdom beseglet.»

Det var en type utsagn man kunne høre ofte på den tiden. Mange opplevde at verden som mer usikker enn før, dratt mellom nye, radikale ideologier. Og båndene av tradisjoner, lokale skikker og religion syntes svakere enn før. For svake til å binde dette sprikende samfunnet sammen. Og de etniske spenningene økte. Hvem var det egentlig nasjonen var til for? Og rundt dem knaket den internasjonale orden i sammenføyningene. Krigen kom nærmere, og her i Norge, som så lenge hadde vært forskånet for dens grusomhet.

Man kan bli konservativ av mindre! Og mange ble da også konservative – den gang, altså. For om det innledende sitatet kanskje kunne vært skrevet i dag, ble det skrevet for nær hundre år siden (om enn i en noe mer alderdommelig språkform). Og en av dem som ble svært konservativ var Realph Norland. Han var leder i Den Konservative Studenterforening (DKSF) samme år som han skrev sitt essay i Minerva med tittelen «Konservativ regeneration». Det var året etter at studentbladet Minerva så dagens lys i 1924, og det var et tidlig og sjeldent think piece, som vi kanskje ville kalt det i dag, i det som ellers var en ikke overdrevet seriøs studentpublikasjon.