På tide med mer lib-realisme

I en fersk artikkel som belyser de viktigste dagsaktuelle problemstillingene, peker forsker og kommentator Asle Toje på fire forhold: Russisk aggressivitet og ekspansjonsvilje, ukontrollert innvandring og terrorisme, etterdønninger av finanskrisen – som fører til mer ulikhet, og en dyp identitetskrise.

Etter Tojes oppfatning har mange av problemene rot i en liberal idealisme: «Liberale politikere ville ikke ta velgernes utrygghet på alvor og inviterte således tilbakeslaget.» Hans konklusjon er at: «Tiden er kommet for å redde den liberale stammen og la deler av bladverket fyke» – ved at vi ser at «ukontrollert innvandring truer sosial stabilitet og erkjenner at det er den suverene nasjonalstaten som muliggjør liberale løsninger». Løsningen er derimot at «det er de konservative som må ta denne støyten» med å rydde opp.

De åpenbart gale liberale svarene

Jeg er ikke uenig i at en utopisk, idealistisk liberalisme har bidratt til dagens dyptgående problemer. Det er også riktig at mange av de liberale svarene har falt i dårlig jord. Som The Economist skrev i sin utgave av 24. desember 2016:

«Liberals believe that change is welcome because, on the whole, it is for the better. … Large parts of the West, however, do not see it that way. For them, progress happens mainly to other people. Wealth does not spread itself, new technologies destroy jobs that never come back, an underclass is beyond help or redemption, and other cultures pose a threat—sometimes a violent one. If it is to thrive, liberalism must have an answer for the pessimists, too.»