Fri oss fra kaosryttere og konspirasjonsteorier

For ikke lenge siden publiserte Klassekampen en artikkel av Thomas Fazi om årsakene til krigen i Ukraina. Påstandene til Fazi var absurde, selv til Klassekampen å være. Men vi må huske at avisa gjennom mange år har skapt et slags narrativ om Ukraina som dominert av høyreradikale og nazister, ikke helt ulikt Putins fremstillinger. Det er likevel oppsiktsvekkende at Klassekampen velger å trykke en lang artikkel som fremstiller krigen som den liberale ordenens og rustningsindustriens våte drøm som går i oppfyllelse. Alt dette mens den groteske krigen utspiller seg foran øynene våre og liberale demokratier er lamslått av frykt. Vi kan ikke se helt bort fra at avisa fremdeles ser seg tjent med at også de gamle kommunistene får sitt. Mitt tips er likevel at avisa har tenkt at alle stemmer bør med, også de kontrære.

KK er ikke alene om å sette opp fjøslykter for mer eller mindre ekstreme stemmer. Sistnevnte er jo storfornøyde. De ønsker å løfte det forskrudde verdenssynet sitt inn i den allmenne debatten. Det gjør de ved å publisere tekster som sprer tvil: Finnes det kanskje en jødisk lobby? Har Vesten egentlig ønsket denne krigen? Er Ukraina likevel et nazireir? Hva med George Soros? Kan det være at staten benytter korona for å preppe for autokrati? Så får de seriøse folk på banen som selvsagt tilbakeviser, men da er ballen i spill. Dernest kommer tilsvar med et vell av irrelevante og obskure kilder. Folk blir i tvil: oppdrag gjennomført. Du kan ikke «vinne» en debatt med konspirasjonsteoretikere. Tvilen er målet. Du kan ikke bevise en negativ. Som en god venn har sagt: Du snakker ikke med konspirasjonsteoretikere, du snakker om dem. Strengt? Ja visst.

Kan være farlig

Treenigheten konspirasjonsteorier, løgn og autoritarianisme er en nesten rett linje som utfordrer sannhetsprinsippet. Den glideflukten har vi sett gjennom mange år. De siste tre ukene har vekket mange fra tornerosesøvnen: Ideer kan være farlige, konspirasjonsteorier river og sliter, falske nyheter og løgn brer om seg, forsøk på målrettet nedbryting av den liberale verdensorden er i ferd med å skje – i sanntid. Det autoritære går bare en vei og er brutalt.

Nå har vi fått en wake up call av episke dimensjoner: Liberale demokratier er bra, men de lever farlig. Svært farlig. Er det ikke på tide at vi setter ned foten for å invitere absurde, graverende og konspiratoriske ideer inn i salongene, en slags ideenes «noble savage», for å normalisere dem som interessante, kontrære stemmer som vi «trenger» og så videre og så videre?

Det virker som en del fremdeles ikke forstår rekkevidden av verdens tilstand. Hvor mange ganger må vi erkjenne at desinformasjon og konspirasjonsteorier borrer seg inn i den sårbare konstruksjonen som et liberalt samfunn er? Er dette tiden for å leke med fyrstikker?

Redaksjonelle valg

Ingen avis trykker alle innlegg de mottar. Alle aviser har både kvalitative og etiske grensestolper. Derfor er mitt forslag at fiender av demokratiet som vil henge ut fjøslyktene sine, kan gjøre det selv og ikke ved hjelp av presumtivt seriøse medier.

Selv har jeg kommet litt i fokus fordi jeg skrev en kort kommentar på Facebook om at det var uklokt av nettavisen Subjekt å publisere et innlegg med klare antisemittiske føringer. Skribenten tilhører et miljø dominert av folk hvis antisemittiske holdninger ligger åpent i dagen. Det gjør tilsynelatende ikke inntrykk på redaksjonen i Subjekt. Av en eller annen grunn valgte en av avisens faste skribenter å filleriste undertegnende i stedet.

Det kan se ut som avisens definisjon av liberale prinsipper er å sette hva som helst på trykk. Kritikere av denne redaksjonelle linjen betraktes som illiberale og prinsippløse. Når det langt på vei vises forståelse for det omtalte innlegget, mens man er hard i klypa mot kritikere som meg, er Subjekt med ett også farlig nær å bli en meningsbærende part i saken. Slik kan man bli fanget av egne dårlige redaksjonelle valg.

Subjekt aner nok at jeg er skeptisk til utviklingen deres. Det nesten monomane opphenget i woke fremstår uproporsjonalt sett i forhold til det som virkelig er farlig i verden. Det er mye galt med woke, men man må kunne skille snørr fra bart, sant fra usant, argument fra demagogi. Den som følger litt med i verden har for lengst sett at antiwokeismen kan male med så bred pensel at den søler langt på siden av låveveggen. Sånn sett er Subjekt et stykke på vei blitt ytre høyres ufrivillige løpegutt, det er veldig tydelig i kommentarfeltene. Imens er Europa i dyp, eksistensiell krise. Krefter som er ute etter å destabilisere demokratiene våre ser woke bak hver eneste busk. Fokuser!!!

Konspirasjonsteorienes gjennomslagskraft

Det ideelle utgangspunktet er det som Habermas kalte «kraften i de bedre argumenter». Selv om dette er en fin rettesnor, og selv om den også i de fleste tilfeller har gyldighet, er det et stort «men» her. Konspirasjonsteorier og løgn, selv påviselig løgn, har langt større gjennomslag enn vi liker å forestille oss. Og hva kan vel ikke bedre bekrefte slike villfarelser enn at de blir publisert på seriøse plattformer?

Hva er en konspirasjonsteori? Mange tror nok at det innebærer å tro på noe veldig rart, for eksempel at det finnes romvesener som vandrer rundt på jorden. Men slikt blir ikke til en konspirasjonsteori før det oppstår forestillinger om en sammensvergelse. For eksempel at myndighetene samarbeider med romvesenene og dekker over at de finnes, helst med skumle baktanker.

Et av problemene med konspirasjonsteoretikere er at de som oftest går for en pakkeløsning. Tror du på én teori, følger en hel rekke andre konspirasjonsteorier, ofte uten en logisk sammenheng. Undersøkelser fra USA viser for eksempel at antivaksere har en overveldende større sannsynlighet for å støtte Russlands president Vladimir Putin. Innen forskning på konspirasjonsteorier står personlighetstyper relativt sentralt. Det viser seg at de troende ofte er preget av større angst for ikke å ha kontroll enn gjennomsnittet. Et annet trekk som går igjen, er et behov for å være unik, å sitte på nøkkelforklaringer på en rotete og ofte uforklarlig verden. Forskningen viser også at uvitenhet i kombinasjon med overmot gir grobunn for konspirasjonsteorier (a). Konspirasjonsteorier er også en gjenganger i miljøer som preges av ekstrem eller svært radikal politisk overbevisning, noe som i og for seg er logisk. Hvis du er av den oppfatning at samfunnet rundt deg er ondt (i vårt tilfelle det liberale demokratiet), eller bestemte grupper er grunnleggende onde, er det en del sperrer som raskt faller bort når det gjelder tro på myndighetenes, eller gitte gruppers (eller USAs) evne og vilje til å undertrykke befolkningen og føre dem bak lyset (b). Her kan det også argumenteres for at det i en del tilfeller er en sammenheng mellom a og b.

«Vi morer oss til døde», skrev Neil Postman for snart førti år siden. Medievirkeligheten vi lever i er sterkt medvirkende til både destruktiv polarisering og fragmentering av sannhetsprinsippet. Særlig gjelder dette vekselvirkningen mellom mediene og sosiale medier. Slik skapes en katalysator for ytterliggående og i utgangspunktet perifere diskusjoner. Man får inntrykk av at samfunnet domineres av de som er veldig radikale, av det som er både konfliktsøkende og konspiratorisk. Dette har før Ukraina vært særlig synlig i den såkalte kulturkrigen. Problemet med en slik tabloid debattkultur er at den normaliserer vanvidd og naturlig nok bidrar til at flere hekter seg på ideer og forestillinger som er outrerte og i siste instans skadelige for demokratiene våre. Selv om redaktører helst vil hevde at det er ytringsfrihet og et bredt ytringsrom som motivere dem til å publisere slikt, er det nok minst like nærliggende å tro at pussige, polariserende og bråkete meninger er å betrakte som god underholdning, eller som det heter på moderne: Clickbait.

Falsk balanse

I en del medier hersker forestillingen om at de kun er budbringere av det som tenkes i kriker og kroker, og at dette er noe folk bør vite om, slik at de kan falsifiseres av folk som kan sine ting. Slik fungerer det dessverre ikke alltid. Da er vi ved problemet med falsk balanse.

Falsk balanse viser til praksisen til enkelte journalister, som i sin iver etter å være rettferdige, presenterer hver side av en debatt, selv når de faktiske bevisene er tungt stablet på den ene siden.

Kjernen i falsk balanse, uansett medienes intensjon, mener vitenskapsjournalisten David Robert Grimes, er å presentere vitenskap og pseudovitenskap i et likestilt format, som gir et falskt inntrykk av at en sak er vitenskapelig eller omstridt. Enda verre, det gir frie tøyler for tvilsomme motivasjoner til å forkle seg som en vitenskapelig, seriøs mening. Enten det dreier seg om vaksinasjon, konspirasjoner, jødiske femtekolonner, liberal fascisme eller noe annet, er det skadelig for offentlig forståelse å presentere en bevisfri, konspiratorisk tro på linje med en etablert vitenskapelig/verifiserbar forståelse.

Vitenskapsmannen Simon Singh utdyper:

«Jeg avviser i økende grad intervjuer om for eksempel homeopati, fordi det ikke er min jobb å sørge for falsk balanse og dermed rettferdiggjøre dårlig journalistikk. Senest ønsket en lokal radiostasjon fra BBC å ha en hyggelig prat om kopping. Jeg takket nei, fordi stykket uunngåelig kom til å bli (a) Simon sier at det er søppel, (b) koppeterapeuter sier at det fungerer for noen mennesker, (c) pasient sier at det fungerte for dem, (d) programleder sier at oppfatningen er delt, men er det ikke interessant, og (e) en rekke innringere ringer inn med sine historier om koppingsmirakler. Jeg vil ikke være en del av den typen journalistikk.»

Kopping er kanskje et litt banalt eksempel, men prinsippet er det samme med alle typer «alternative virkeligheter». Vi kan for eksempel se for oss en antisemitt som skriver et dårlig kamuflert innlegg om jødisk makt (stat i staten). Kan denne kanskje ikke vise til at jøder har snakket sammen? Kan man vise til at noen jøder skyver Holocaust foran seg i forsvaret av Israel? Er ikke det interessant, og hva forteller det oss? En ekspert på jødedom og antisemittisme er ikke nødvendigvis i stand til å tilbakevise at noen jøder har snakket sammen. Ergo blir den intenderte grunnfortellingen stående, ikke minst fordi leseren selv ikke helt vet hva vedkommende skal tro.

Dette har også vært strategien blant mange amerikanske republikanere. I stedet for å servere den mest grådige løgnen til Trump om både dypstat og rigget valg, konsentrerer de seg om små, ubetydelige og høyst lokale irregulariteter. Slik det er noe med jødene, var det også noe med presidentvalget.

Hundefløyter og medienes ansvar

Det er nesten opplest og vedtatt at en tekst skal vurderes og kritiseres som ren tekst. Det vil si at avsender og underliggende motiver ikke skal leses inn i en tekst. Men er det uinteressant at en kulturkriger som skriver det ene rasende innlegget etter det andre om woke, i andre sammenhenger støtter både Trump og Orbán, kanskje også Putin himself? Er det uinteressant at en tekst om jødisk innflytelse er skrevet av en antisemitt? Eller kan det være at underliggende motiver, ideologiske preferanser og slike ting faktisk kan fortelle oss en hel del om hva teksten egentlig handler om og hva teksten er ment å oppnå?

Det slike tekster vil oppnå er å stå i god posisjon til å blåse i hundefløyta. Hundefløytebruken er kodet eller suggestivt språk i politiske meldinger for å få støtte fra, eller melde fra, til en bestemt gruppe uten å provosere veldig stor motstand, ofte så tilslørt at leseren – og noen ganger avisredaktører – ikke oppfatter signalene. Slik kan ekstreme fremstå som fornuften selv.

Foruten å være problematisk i seg selv, utviser medier som opererer på denne måten, ansvarsløshet. De er bare budbringere, sier de, og overlater derfor jobben til andre å argumentere mot spinnville ideer de har publisert. Slik blir altså forskere og andre med beleggbare kunnskaper redusert til nyttige idioter, tvunget ut av mer eller mindre velmenende medier.

Mediene og deres journalister har etiske og faglige standarder de skal følge. Et moment er å fortelle hva som rører seg i samfunnet. Her vil kanskje mediene si at å slippe til meninger «vi ikke liker» er en del av dette oppdraget. Men det står likevel i kontrast til et minst like viktig oppdrag: Å søke sannhet og etterprøvbarhet. Og ikke minst må alle medier tenke gjennom effekten av egne prioriteringer. Fører virkelig det å kringkaste rabiate ideer og konspirasjonsteorier til en større innsikt i hva som er sant og hva som ikke er det?

I en tid der falske nyheter og ekstreme ideer vinner terreng og verdensfreden er truet av en autoritær despot, er det mer presserende enn noensinne å stille spørsmålet om hvorvidt pressen har et moralsk ansvar. Er dette tiden for å rendyrke ideen om å gi såkalte alternative stemmer paradeplass i ytringsfrihetens navn?

For selv om mediene vil hevde at det er bedre å slippe til stemmene, slik at de kan motbevises og motargumenteres, er resultatet av et slikt frislipp det motsatte av intensjonen (i den grad det ikke kun handler om klikk): Det er ingenting rabulister ønsker mer enn å bli løftet inn i den «normale» medievirkeligheten og den offentlige debatten.

Det handler om hva slags medium man ønsker å være. Vil du være en avis eller et nettsted der det som betyr noe diskuteres, innenfor det P.J. O’Rourke omtalte som rivende uenighet innenfor normale parametere, eller bli en kontrær fjøslyktutstiller for meninger og opprop som ikke kan svares på innenfor normale parametere?

Det er som amerikanske Sam Harris sa da Trump vant valget i 2016: «If it only was half of it.» Alle løgnene, som rant i strie strømmer, var umulige å håndtere. I det øyeblikk mediene forsøkte å faktasjekke den ene løgnen, kom det fem nye.

Og det er mediene som titt og ofte serverer plattformen. Argumentet om at dersom vi ikke slipper til disse stemmene, så vil de «gå under jorden» på egne plattformer, stemmer heller ikke noe særlig. De plattformene finnes det flust av allerede. Der kan de ubesværet utøve sin ytringsfrihet. Konsekvensene av frislipp er egentlig bare å gi dem et mye, mye større publikum.

Vi så det da Trump ble utestengt fra Facebook og Twitter. Folk med et veldig prinsipielt syn på ytringsfriheten, mente det var galt. De siste dagene har det kommet i repeat, i diskusjon om hvorvidt det er riktig å stenge russiske propagandakanaler. Selv om jeg i utgangspunktet har sympati for prinsippene, slår det meg at prinsipper og skrivebordsteori noen ganger overstyrer det som faktisk skjer i verden. Årsaken til at mange av oss forsvarte Twitter-utestengelsen av Trump, var at skribleriene hans var farlige, noe vi ettertrykkelig fikk bevist den 6. januar 2021.

Der er vi nå altså: Faktum er at den bekmørke situasjonen Vesten står overfor nå langt på vei er resultatet av desinformasjon, konspirasjonsteorier og illiberale ideer.

Like lite som kunnskap effektivt og endelig kan nøytralisere løgn og konspirasjoner, kan liberale demokratier bekjempe autoritære stater som er grunnleggende løgnaktige. Den opplyste, evidensbaserte verden og den løgnaktig, demagogiske verden snakker ikke samme språk. Vi står midt i en skjebnetid. Den plantede tvilen kan besegle den. Frie, liberale medier bør være særdeles bevisst på hvordan de håndterer polariserende hersketeknikk, konspirasjonsteorier og løgn.

Da passer det bra å hente opp igjen et sitat fra den amerikanske historikeren Timothy Snyder:

«Hvis du vil rive hjertet ut av demokratiet og ta livet av det, så gå etter fakta. Det er det de moderne autoritære gjør. Fase en: Du lyver, hele tiden. Fase to: Du sier at det er dine motstandere og mediene som lyver. Fase tre: Alle ser seg rundt og spør: 'Hva er sant? Det finnes ingen sannhet.' Da er motstand nytteløst – og det er game over.»