Ikke konspirativt – bare tynt

Mediebobler er en ukentlig podkast der Anders Giæver og jeg drøfter presseetiske spørsmål og VGs journalistikk. Konseptet sprang ut fra et ønske om å være mer åpne om dilemmaene redaksjonen møter i hverdagen og i de mest komplekse sakene.

Den 12. oktober diskuterte vi blant annet dekningen av 25. juni-terroren. Giæver spurte om jeg mente mediene hadde underspilt tvilen om at angrepet ikke var rettet mot det skeive miljøet. Svaret mitt var ifølge Minervas Nils August Andresen noe i nærheten av en trussel mot journalistikken. 

I Mediebobler har jeg gjentatte ganger gjort et poeng av at vi pressefolk er vel hårsåre i møte med kritikk, og at vi har en kronisk aversjon mot å erkjenne feil. La meg derfor ri den hesten jeg har sadlet. I podkasten brukte jeg begrepet konspirasjonsteori. Det burde jeg ikke gjort. For det første var det feil i denne sammenheng. For det andre var etterlatt inntrykk åpenbart at jeg stemplet en artikkel i Minerva som konspiratorisk. Det er det ikke grunnlag for, og jeg er enig med Andresen i at begrepet bør brukes med varsomhet.

Mitt poeng var – som jeg sa – at hypotesen om at Pride ikke var målet for angrepet, er tynn med tanke på alle de andre bevisene. Det er mulig å finne indisier som skaper tvil, men har de så sterk substans at de fortjener bred omtale? Jeg synes ikke det. Eksempelvis mener jeg det er søkt å tolke det faktum at de første skuddene traff gjester ved utestedet Per på Hjørnet, ikke London Pub, som et tegn på at gjerningsmannen ikke ville ramme skeive. 

Andresen slår fast at jeg mener kritiske spørsmål er farlige. Jeg sier ikke det i podkasten. Tvert imot presiserer jeg vel at pressen både skal undersøke og stille «kritiske spørsmål». Det betyr ikke at vi trenger å vektlegge alle mulige hypoteser. Om det er veldig farlig, kan sikkert diskuteres, men jeg synes mediene bør være varsomme med å gripe tak i fliker av et stort sakskompleks, løfte dem opp i lyset og gjøre dem viktigere enn det er grunnlag for. Da risikerer vi å skape større tvil enn nødvendig.

Mine uttalelser blir av Andresen oppfattet som et direkte angrep på hans artikkel. De var ment som generelle betraktninger om vektleggingen av en teori de fleste bevisene ikke gir støtte for, men jeg forstår at jeg ble oppfattet annerledes. Jeg forstår imidlertid ikke vranglyttingen av resten av uttalelsene mine, så la meg understreke følgende:

• Jeg mener ikke at kritiske spørsmål er farlige, men alle spørsmål er ikke nødvendige.

• Jeg mener ikke at mediene skal innta en servil holdning til domstoler eller påtalemyndigheten. Vi har smertelig erfart at dommer kan være uriktige, og skal naturligvis drive kritisk journalistikk når det er grunnlag for det. Samtidig må pressen forholde seg til rettsstatens prinsipper.

• Jeg er ikke tilhenger av at journalister skal ikle seg dommerkapper og drive løpende bevisvurdering under en hovedforhandling. Vi skal dekke rettsprosessen kritisk, men unngå forhåndsdømming slik Vær Varsom-plakaten slår fast.