Det vidtgående forbudet mot konverteringsterapi kommer uten politisk debatt, på et tynt kunnskapsgrunnlag og med uklare konsekvenser. Ingen tør å trekke i bremsen for fremskrittet.

Det kontroversielle med loven mot konverteringsterapi er ikke bare at den vil forby mange frivillige samtaler mellom homofile voksne, men også at den potensielt kan kriminalisere diskusjoner med barn og unge som strever med kjønnsidentitet eller kjønnsdysfori.

Både lovens forhistorie og konteksten den blir til i, er spesiell – og danner et problematisk bakteppe for de helt sikkert gode intensjonene loven målbærer.

I Sverige har en fersk utredning konkludert med at det ikke er behov for en egen lov for å forby såkalt «konverteringsterarpi» rettet mot personer for å påvirke deres legning eller kjønnsidentitet. I Storbritannia har statsminister Rishi Sunak omsider blitt tvunget av egne parlamentsmedlemmer til å love å fremme et forslag om forbud i løpet av kort tid. Det svenske eksempelet viser det vi har sett også fra høringsuttalelsene i Norge: at faglige utredninger typisk finner at problematiske forhold allerede er regulert eller kan reguleres i annen lov. Det britiske illustrerer hvordan presset om «å gjøre noe» likevel får politikere som ikke egentlig ønsker det, til likevel å gjøre noe. Slik begynte også vårt norske lovforslag.