Koronakrisen dreier fokuset nedover på den politiske behovspyramiden

Etter snart en måned med koronakrisen i Norge har det politiske landskapet endret seg i stor grad. I hvert fall når det kommer til meningsartikler og den offentlige debatten. Man kan si at det her har vært en dreining av fokus fra internasjonale og overordnede, til det nasjonale og de lokale spørsmålene. Eller sagt med andre ord: samfunnsdebatten har beveget seg nedover Maslows politiske behovspyramide, fra de øverste sjiktene og ned til å omhandle de grunnleggende nære spørsmålene. Grensekontroll og beredskapslager med medisiner er spørsmålene som nå blir diskutert. Greta Thunberg og skolestreik for klima er blitt erstattet av oppmuntringer om å få ungdommen ut i landbruket. Folk ser til «Nordens prepper» Finland for inspirasjon.

Dette er selvfølgelig en naturlig reaksjon som folk har. Når det er gode tider, kan man ta de grunnleggende trinnene i behovspyramiden for gitt, og heller fokusere på mer teoretiske emner og diskusjoner. Eksempler på dette kan være diskusjoner knyttet til globale klimautfordringer, spørsmål om kjønnsidentitet og moral. Disse tematikkene er selvsagt viktige, men på samme måte som at stammesamfunnet må ha overflod av mat og sikkerhet før høykulturen kan utvikle seg, så må de grunnleggende politiske behovene dekkes først. Problemet er at når det over lang tid er de store spørsmålene som er i fokus, så kan pyramidens grunnmur forfalle uten tilsyn. Avviklingen av beredskapslager for korn og totalforsvarskonseptet kan betraktes som eksempler på slik forfall.

Et parti som lenge har vært opptatt av mange av de grunnleggende samfunnsbehovene, slik som matproduksjon og sjølberging, er Senterpartiet. Dersom man spør seg hvilke partier det er som vil «tjene» på denne krisen, så tror jeg nok at det er Senterpartiet og ikke Frp som vil skåre flest politiske poeng fremover. Selv om også Frp i kraft av å være et lov og orden-parti kan oppfattes som å være opptatt av deler av grunnmuren i den politiske behovspyramiden. Dette er fordi det nettopp er de sakene som Senterpartiet lenge har snakket om som i dag er kommet på dagsorden. Hadde krisen vært av en karakter nærmere migrantkrisen i 2015, ville nok gevinstene gått til Fremskrittspartiet.

Fremover vil det nok i stor grad være Senterpartiets politikk som er på dagsorden. Andre partier, slik som eksempelvis SV, MDG og Venstre som gjerne er mer opptatt av politikkområder som kan plasseres i de øverste sjiktene av behovspyramiden, vil trolig slite fremover.

Eksempelvis MDG, som med rette knytter klimakrisen til samfunnets grunnleggende behov, men som nå forsøker å bruke koronakrisen som et brekkjern for å gjennomføre politikk tilhørende pyramidens øverste sjikt. Eksempelvis ved å straffe norsk oljeproduksjon for å nå diffuse globale målsetninger. Slikt faller nok i ekstra dårlig smak hos velgere om dagen.

Den nåværende politiske situasjonen har nok gjort at flere har fått øynene åpnet for viktigheten av de grunnleggende politiske spørsmålene. Forhåpentligvis vil dette føre til at flere partier enn Senterpartiet i fremtiden vil være opptatt av disse grunnleggende sakene, slik at Norge vil være bedre forberedt på å håndtere den neste krisen når den en dag kommer. Krisen har nok gjort at vi har flyttet oss noen hakk ned på den politiske behovspyramiden. Det kan være sunt å gjøre av og til.