Se opp for post-korona-utopistene

Koronapandemien er blitt en høytid for utopister og andre tåkefyrster. Det er ikke så rart: Brått er samfunnet blitt satt på pause. Det viser seg at en annen verden var mulig likevel! Ikke bare har Norges mange kontorrotter, så fremt vi ikke har små barn, fått en mer bedagelig og behagelig tilværelse hjemme. På laptopskjermene våre kan vi i tillegg se storslagne bilder fra verden der ute. Italienske renessansebyer ligger forlatt og ubesudlet av turisthordene. Det er som om de får puste ut for første gang på flere tiår. I India har smogen lettet. Og elefanter som tidligere led under en nitrist tilværelse som ride- og underholdningsdyr, kan nå vandre rundt i det fri og kose seg.

«[J]eg tror vi vil begynne å snakke annerledes om det gode liv og det gode samfunn», sier Thomas Hylland Eriksen. «Siden vil vi spørre oss hvorfor vi ikke endret kurs for lenge siden: levde langsommere, med større nærhet, mindre halsing og miljøskadelig forbruk og mer tid til være medmennesker.» Professorkollega Arne Johan Vetlesen er hardere i klypa. I Klassekampen ønsker han seg «tiltak» for å beskytte livsgrunnlaget i naturen mot vekstøkonomien vår. Bare slik kan koronakrisen bli et vendepunkt i riktig retning. Nøyaktig hvilke tiltak han tenker på, får leseren imidlertid ikke opplyst.

Helt personlig kunne jeg sikkert ha levd fint i en verden med litt mindre halsing. Forbud mot å fly på storbyferier hadde plaget de fleste jeg kjenner, mer enn det hadde plaget meg. Høye tollmurer mot unødvendig og miljøskadelig juggel fra Asia hadde heller ikke vært ueffent, så lenge det ikke utløser en økonomisk kjedereaksjon som gjør at også jeg mister inntekten, selvsagt. Forøvrig irriterer nordmenns overforbruk av billige klær meg spesielt. Det er vulgært og stygt. Når jeg blir diktator, blir det forbud både mot import av tekstiler og mot moderne produksjonsteknikker. Isteden blir det slik jeg innbiller meg at det var frem til cirka 1960: Alle må gå til den lokale skredderen og kjøpe håndsydde klær, noe de bare vil ha råd til maks en gang i året. Dermed vil de med ett både spare miljøet og se mye bedre ut. Slike de gjorde i fordums glansdager; da folk flest hadde stil.