Å prioritere politikerne i vaksinekøen svekker den demokratiske beredskapen

Norge har samlet sett håndtert koronaepidemien eksepsjonelt bra. Med unntak for Island langt ute i Atlanterhavet har vi færrest døde av alle europeiske land etter folketall. Sverige, som er langt fra noen versting i Europa, har ti ganger så mange, uten at landet har hatt dramatisk mye mildere tiltak, og uten at de har klart seg så mye bedre økonomisk.

Mange har forståelig vært frustrert over tiltak – Fotballforbundet og kunstnerne, utelivet og folk med familie i andre land, russen og hyttefolket – og alle andre som er grundig lei av å telle besøkende i eget hjem, av en meter og av to meter, av karantener, kohorter og sjenkestopp.

En av grunnene til at vi har klart så godt gjennom pandemien, er at vi i det store og det hele har stått sammen. Vi har hatt en grunnleggende tillit til at både politikere og helsemyndigheter – også når vi kanskje har vært uenige i en spesifikk avgjørelse – har hatt landets beste for øye. Samholdet og tilliten har bidratt til at nordmenn har sluttet opp om tiltakene. Vi har ikke bare beskyttet oss selv, men vi har vært med på å beskytte samfunnet.