Hvor skal alle krisepengene komme fra?

Staten iverksetter i disse dager enorme økonomiske krisetiltak. Hver uke lanseres det nye store pakker. Regningen for det som har kommet hittil, er på utrolige 66 mrd. kroner, i tillegg til garantier, lån og skattekreditter på over 100 mrd. kroner. Det er allerede større enn krisepakken som ble lansert under finanskrisen. Norges Bank har også brukt alt de har av virkemidler. Styringsrenten er satt kraftig ned i flere omganger og er nå på rekordlave 0,25 prosentpoeng. I tillegg tilbyr sentralbanken ubegrensede lån med lang varighet til bankene, for at ingen skal være i tvil om at de har likviditet til å komme gjennom krisen.

Dette er sterke tiltak, men også helt nødvendige tiltak. Coronaviruset har gitt oss en økonomisk krise som er ulik alle andre. Den skiller seg ikke bare ut i størrelse, men også i type. Først ga Coronaviruset et tilbudssidesjokk til verdensøkonomien, ved at mye produksjon ble stanset i utlandet, så et oljesjokk, da Saudi-Arabia og Russland svarte på den fallende oljeetterspørselen med en priskrig. Dette alene ville vært svært dramatisk, men var bare en mild opptakt til det som rammer oss nå. Kraftige innenlandske tiltak for å bremse spredningen av viruset gjør at en stor del av tjenestesektoren mister tilnærmet all etterspørsel. Hele bransjer, som i sum ansetter flere hundretusener, har i praksis fått et næringsforbud. Aldri har børsene falt så raskt, og aldri har antall arbeidsløse og permitterte økt så kraftig. NHO varsler om at halvparten av dens medlemsbedrifter har gjennomført permitteringer, åtte av ti merker svikt i etterspørselen, og tre av ti har likviditetsproblemer. Slike tall har vi aldri sett før, og vi er fortsatt i begynnelsen av innsatsen mot viruset. Andre land er i samme situasjon.

Et sentralt hensyn når man gjennomfører vanlige økonomiske krisetiltak er å ikke hindre en ønsket omstilling. Selv om man sjelden sier det rett ut, er det sunt med noen konkurser, og bra hvis arbeidskraft flyttes fra virksomheter med dårlige utsikter til de med større potensiale. Dette er ikke situasjonen vi er i nå. En total og uforutsigbar svikt i etterspørselen rammer bedrifter som er godt drevet på lik linje med de som er dårlig drevet. Målet bør derfor være at flest mulig bedrifter skal overleve og flest mulig arbeidsplasser bestå. Så får den naturlige omstillingen skje en annen gang.

I vanlige kriser vil myndighetene iverksette tiltak som har som formål å få aktiviteten i gang igjen. Kristin Halvorsen oppfordret nordmenn til å shoppe under finanskrisen, og store penger ble brukt på investering og vedlikehold i offentlig sektor for å stimulere aktivitet. Nå er det utelukket av hensyn til smittespredningen. Tiltakene mot viruset er som å sette økonomien i en indusert koma. De økonomiske tiltakene må sørge for surstoff slik at pasienten overlever behandlingen.

Hva er så den neste kilden til oksygen til økonomien? Hittil har en stor andel av bevilgningene vært målrettet mot enkeltgrupper og næringer som er særlig hardt rammet. Arbeidstakere som mister jobben, har fått viktig inntektssikring gjennom endringer i permitteringsreglene. Problemet er at stadig nye aktører melder seg på som spesielt hardt rammet, alt fra Turistforeningen til Ruter. Dette er ikke bare fordi lukten av statlige penger er uimotståelig, det er også fordi krisen faktisk rammer svært bredt. De brede virkemidlene har vært kutt i arbeidsgiveravgift på fire prosent, og 100 mrd. kroner i lån og garantier. Redusert arbeidsgiveravgift i den størrelsesordenen ville vanligvis vært et svært kraftig virkemiddel, men blir tamt når mange bedrifter er tvunget til å permittere nesten alle ansatte. Lån og garantier virker kun for bedrifter som har kapasitet til å bære mer gjeld. Selv bedrifter som har permittert mesteparten av arbeidskraften, har andre økonomiske forpliktelser, som betjening av gjeld og leiekontrakter. Vil man at disse bedriftene skal eksistere når smittekrisen er over, må man finne en måte å tilføre dem penger på.

Andre tiltak trengs. Tyskland har foreslått 100 mrd. euro for tilførsel av egenkapital til tyske bedrifter. I Storbritannia har siste runde med tiltak inkludert omfattende lønnstilskudd for å unngå oppsigelser. I USA diskuteres det å sende $1000 til hver voksen og $500 per barn. Dette er tiltak som også må vurderes i Norge, noe Kalle Moene og Sverre Munch allerede har tatt til orde for. I Norge har vi allerede gode inntektssikrings- og permitteringsordninger, som gjør at husholdningens inntekter ikke faller for kraftig i en krise, og derfor er det ikke her behovet er størst i første omgang. Det vi derimot ikke har, er tiltak som holder små og mellomstore bedrifter i live gjennom den krisen vi ser nå. Det er uansett viktigere at man treffer bredt og kraftfullt nok, enn å unngå at noen som kunne klart seg uten får hjelp. Det er særlig fordi ethvert kriterium for utbetalinger kan gjøre ordningen for komplisert å administrere. Myndighetene har kontonumrene til alle bedrifter som betaler arbeidsgiveravgift, alle personer som har betalt skatt, og alle foreldre som mottar barnetrygd. Å sende penger til alle bedrifter eller alle husholdninger er gjennomførbart. Å lage regler og systemer for akkurat hvem som skal motta hvor mye, midt i en krise, er ikke nødvendigvis det.

Dersom man tyr til denne typen tiltak blir spørsmålet, hvordan i alle dager skal det finansieres? Mange land har høy statsgjeld etter finanskrisen og dermed tilsynelatende lite handlingsrom. Norge har store reserver, men også her kan man stille spørsmål ved om det er klokt å svi av en ikke ubetydelig del av vår oljeformue på en enkelthendelse. Tanken bak oljeformuen er at denne skal brukes på tvers av generasjoner.

Et mulig svar er derfor at de neste krisetiltakene ikke finansieres, men betales rett fra sentralbanken. Fra seddelpressen om du vil, selv om den moderne seddelpressen kun er tastetrykk på en datamaskin som skaper penger, som sentralbanken kan overføre til staten, som igjen betaler det ut til folk og bedrifter.

Det finnes svært gode grunner til at dette ikke er måten stater vanligvis opererer på. At staten finansierer sine utgifter med skatter og avgifter, sørger for at man inndrar like mye kjøpekraft som man bruker og deler ut i velferdsytelser. En ukontrollert tilførsel av penger er vanligvis veien til inflasjon og økonomisk ruin. Det er dessuten ikke anledning til å gjøre dette etter den nye sentralbankloven, og de fleste andre land har lignende begrensninger. Men vi er som kjent ikke i vanlige tider, og lover kan endres.

Uten utsikter til å tjene penger, vil mange bedrifter nå spare alt de kan for å betjene sine økonomiske forpliktelser. De samme vil mange enkeltpersoner. Det gir mindre penger i omløp. Kraftig fall i mengden penger i omløp er en innflytelsesrik forklaring på hvordan børskrakket i 1929 ble til Den store depresjonen. Penger som nå tilføres direkte til bedrifter uten inntekter, vil sannsynligvis direkte eller indirekte gå til å betale på lån. Hvis husholdninger som fortsatt har inntekten intakt og mottar penger de strengt tatt ikke trenger, oppfordres til det, vil de også bruke pengene på å nedbetale lån. Det er tross alt lite annet å bruke penger på, når store deler av samfunnet er stengt for å hindre smittespredning. Pengene som trykkes, havner da i bankene i form av nedbetalte lån, som ikke har noe annet å gjøre med dem enn å ha dem som reserver i sentralbankene. Hvis for mye av pengene fra seddelpressen havner steder de ikke bør, som for eksempel til boligkjøp som presser opp prisene, finnes det virkemidler for å motvirke det.

Å dele ut penger direkte er på mange måter det naturlige neste skrittet for pengepolitikken i flere land. Renten er så godt som null eller allerede negativ. De landene som har prøvd negative renter, har hittil ikke spesielt gode erfaringer med det. Dessuten er det lite ønskelig med en ytterligere gjeldsvekst i en allerede gjeldstynget økonomi. Etter finanskrisen ble såkalt kvantitative lettelser mye brukt, blant annet i USA, Eurosonen og Japan. Dette er også å bruke seddelpressen, men i stedet for å dele ut pengene brukes de til å kjøpe opp statsobligasjoner, og i Japans tilfelle, aksjer. Tanken er at dette reduserer de lange rentene mer enn det å sette ned styringsrenten får til alene, og at verdiøkningen på verdipapirene som kjøpes, gir en «velstandseffekt» som stimulerer økonomien. Problemet er igjen at det stimulerer til økt gjeld, og at det potensielt har uheldig fordelingseffekter. Ved å tilføre penger til økonomien via alle husholdningene, heller enn via finansmarkedene, unngår en det problemet.

Nå vurderer den amerikanske sentralbanken å kjøpe selskapsobligasjoner. Da begynner pengepolitikken å nærme seg finanspolitikkens tradisjonelle domene. Forskjellen mellom det, og å tilføre bedrifter penger direkte er heller ikke så stor. Den viktigste er at sentralbanken får aktiva i form av obligasjoner på sin balanse, i bytte mot pengene som trykkes, som regnes som en fordring mot sentralbanken. Men økonomer er uenige om det i det hele tatt gir mening å diskutere balansen til en sentralbank.

Selv om dette tiltaket er svært radikalt, har det lenge vært diskutert av viktige beslutningstakere. Ben Bernanke, den tidligere amerikanske sentralbanksjefen og en av de fremste ekspertene på Den store depresjonen, har uttalt at i noen ekstreme tilfeller kan en slik politikk være det beste alternativet. Det samme har hans etterkommer Janet Yellen sagt, og hun sa det mens hun fortsatt var sentralbanksjef. En rekke anerkjente økonomer har også støttet ideen. Nå kan tiden ha kommet for å prøve det ut i flere land.