Bivirkninger av et langstengt Norge

Som psykolog har jeg de siste to årene møtt mange unge voksne som sliter med senvirkninger av isolasjonen. Nedbrutt sosial selvtillit, skjøre, ustabile sosiale nettverk og haltende selvtillit er de mest åpenbare symptomene. Grunnleggende, eksistensiell tvil om egen verdi som menneske har for mange blitt en langvarig bivirkning av sosial isolasjon.

Det startet i det små, mot sommeren 2020. En nedstengning var over, Norge skulle gjenåpnes. Hos psykologene dukket det opp unge voksne som aldri før hadde gått til psykolog. Noe merkelig feilet dem: Samfunnet åpnet opp, men evnen til å glede seg var borte. Tiltakene lettet, men det tunge humøret vedvarte.

For noen var det nok å benevne symptomene som en mild depressiv episode og deretter ta grep etter et slags psykologisk ABC. Det gjaldt å sakte gi plass til glede i hverdagen: Komme i gang med trening, prøve seg på sosiale møter – kort sagt gjenerobre fritiden utenfor hjemmekontorets, studenthybelens eller det permitterte kollektivets sfærer.

Men da den tredje nedstengningen kom høsten 2021, økte den koronarelaterte pågangen på psykologkontorene for alvor. Den tredje sosiale isolasjonen utfordret siste rest av håpet om at «alt vil bli bra». Håpet om at verden ville bli som før, at livet ville komme i gang igjen. For mange ble det de tyngste månedene under pandemien.

For dem uten sterke sosiale bånd før pandemien, har tiden etter hvert vanskelig. For enkelte har den vært katastrofal. Lav sosial selvtillit har blitt til sosial angst. To års isolasjon, uten det man på fagspråket kaller «korrigerende emosjonelle erfaringer» har gitt dype sår på selvfølelsen.

Så kom vaksinene, strømkrisen og krigen. Korona forsvant fra forsidene. En krise lenger unna avledet den hjemlige, sosiale katastrofen. Koronaredaksjonene ble omformet til Ukrainaredaksjoner. Verden gikk fremover, eller i hvert fall til siden.

En krig og en energikrise er kanskje gyldige distraksjoner fra krisen alle var lei av. Men for politikerne var endringen i den offentlige samtalen også beleilig. De negative, langvarige konsekvensene av koronatiltakene når ikke lenger opp til overflaten i mediebildet. I stedet sitter det barn og unge voksne alene og prøver å reparere skadene, alene og hver for seg.

De fleste av de styrende politikerne og embetspersonene under pandemien var godt etablerte, voksne mennesker. Stort sett hadde regjeringsmedlemmene og ledende folkehelseeksperter hatt 15, 20, 30, 40 år på å bygge karriere, nettverk og nære, personlige relasjoner før nedstengingen inntraff.

Verre var det med studentene og unge voksne i ufaglærte yrker. Aller verst var det for de unge voksne i byene. Aller, aller verst for unge voksne i Oslo. Ifølge seniorforsker Ragnhild Bang Nes ved FHI viste levekårsundersøkelsen hun gjennomførte under pandemien at unge voksne som bor i byen var aller dårligst stilt. Ifølge Bang Nes skyldtes det at disse unge voksne ofte var langt unna familie og oppvekstmiljøet. I tillegg har unge voksne bosatt i byer ofte personligheter som trenger mye stimuli: Det er en grunn til at de søker seg til byer i utgangspunktet.

Min observasjon som psykolog er at overgangen fra ungdom til ung voksen er en nokså skjør prosess. Mens man i tenårene har mer eller mindre faste rammer gjennom en viss skole- og familiestruktur, står man mer alene på vei inn i 20- og 30-årene. Mange foreldre bruker 18-årsdagen som anledning til å melde seg av foreldrejobben. Barnerom blir omgjort til treningsrom, karrierer blir førsteprioritet, ektepar går fra hverandre for å realisere seg selv.

Dermed står mange unge voksne ganske alene i verden. De som står mest alene, er ofte de med den tyngste bagasjen. Omsorgssvikt eller mobbing er ofte en del av den nokså korte livshistorien de har.

Ingenting av dette er nytt. Men det som er nytt, og som med det utgjør en samfunnsmessig tragedie, er hvor sterkt koronaisolasjonen hemmet alle forsøk på å bygge en trygg hverdag for de unge voksne. Og det som er enda verre, er at mange av dem nå står alene med sorgen over tapte år i utviklingen, som de ikke vet hvordan de skal ta igjen.

Med pandemien ble arbeidet med å bygge seg et voksenliv avbrutt. Som Aksel Fridstrøm tidligere har beskrevet i Minerva, var det liten eller ingen systematikk rundt hvilke rettigheter som ble holdt i hevd i møte med viruset: Personvernhensyn til holdt i hevd, mens folk rett til å samles ble forstyrret. Enda verre var det at de sosiale tiltakene hver for seg dårlig forankret, uten tilstrekkelig blikk på langvarige konsekvensene for hver enkelt.

Tiltakene gikk kanskje greit for politikerne, embetsfolket og andre voksne med livet mer eller mindre på stell. Men for unge voksne ble kostnadene høyere enn Neil Fergusons statistiske modell la til grunn.

Det er på høy tid at politikerne tar ansvar for senvirkningene av isolasjonen har medført. Den subtile, langsomme nedbrytingen av unge voksnes sosiale selvtillit er en usynlig bivirkning av et oversiktlig smittebilde. Uten en felles erkjennelse av nedstengingens tyngde, blir det vanskeligere for hver enkelte å reparere de psykologiske skadene nedstengningene har gitt. Senskader av isolasjon lar seg vanskelig reparere alene.