En kjærlighetserklæring til korpsmusikken

Vi er en fotballfamilie, vi gjenkjenner lukta av tigerbalsam før du rekker å si Mohammed Salah. Det vrenger seg langt inn i sjelen vår når vi ser villfarne som har leggbeskytterne oppå fotballsokkene. Vi reiser på turneringer, vi forstår 4-4-2 og Gegenpress. Vaskerommet vårt er fullt av svette drakter og bittesmå kreftfremkallende gummikuler. 

Noter, notestativer og messinginstrumenter er fremmedelementer for oss. G-nøkler og C-dur skalaer vekker assosiasjoner vi helst vil skal forbli i dvale. Vår yngste datter spiller i korps på tross av og ikke på grunn av. 

Vi sitter på tredje rad. Dirigenten forteller om stykkene de skal spille, når de ble skrevet, og hva som er krevende når man skal spille dem. Korpset lytter mens de stille retter på notearkene og klargjør instrumentene. Alt er ordentlig, stolene er stilt opp i sirlige rekker, ingen bråker eller avbryter, bare uniformene mangler.

Dirigenten løfter armene, og så starter messingsirkuset. Jeg ser bort på min datter på 9. Hun er konsentrert, hun ser på notene og blåser forbløffende uanstrengt i kornetten som faren må mobilisere alle sine lungers kraft for å få lyd i. Alt ser lekende lett ut, hun blåser og stopper, stopper og blåser. 

Tutingen jeg hører i hverdagen blir nå opphøyet i en større enhet. Sammen med trompetene, valthornene, trombonene, tubaene og trommene formes et slags brus, noe livsstyrkende. Man blir oppløftet, musikken er livlig, mektig og vakker på en gang. Jeg må erkjenne at det er langt mer enn overtidsscoringer limt i krysset som kan gi en menneskesjel oppdrift under vingene.

Det slår meg hvor kontrakulturell korpsmusikken egentlig er. Her spiller man musikk fra den klassiske tiden. Her bærer man uniform. Her trer man inn i et tydelig forankret hierarki. Øverst står dirigenten i ensom majestet på et lite podium opphøyet over sine lydige musikanter. Aspirantene får være med å spille på de to første stykkene før hovedkorpset spiller det siste stykket til slutt. I korpset er det ikke slik at alle uansett nivå skal ha like mye spilletid.

Her sitter mennesker i alle fasonger og aldre. Utingen med at man bare skal være sammen med «de på trinnet» gjelder ikke på korpset. Her spiller niåringen og tobarnsmoren på samme lag. Her er en slags gjenlevende oase der mennesker fortsatt møtes og samhandler på tvers av generasjoner.

Alle som en må de bøye seg for melodien, enten de er niåringer eller småbarnsmødre, de må følge notene. Det er ikke opp til hver enkelt å diktere tone og takt. Her står kollektivet over individet. Her er det vi, vår og oss fremfor, jeg, min og meg. Her handler det ikke om å uttrykke sin unike historie. Her har det individualistiske ekspressive uttrykket vikeplikt for et felleskap som skaper noe sammen. Alle har sin funksjon og sin tildelte rolle, ledet av en dirigent som igjen er underordnet en melodi og en komponist. 

Korpsmusikken er underordning og lydighet i ordnet dressur. Resultatet er såpass forbløffende at jeg sitter der en helt vanlig tirsdagsettermiddag og tar meg i å undres over hvordan det kan være mulig at helt ordinære «hardinger» i alle aldre kan skape noe slikt som dette. 

På et vis er korpsmusikken et ekko fra verden av i går. Korpset utstråler noe stabilt, noe fast. Her tar man vare på, og anstrenger seg for å bevare kulturarven. Her bærer man fremdeles fanen med stolthet, her pusses det på lakssko, her er buksepressen fremdeles intakt. Her vitner fremdeles dusker på luer og faner om at koprset er viktig, ja nesten hellig. Uniformene, staffasjen, ritualene og symbolene, de forteller felleskapet at de trer inn i noe som er annerledes, de legger ned noe av seg selv, de forsaker noe og tar på seg noen plikter og en rolle. 

Aspirantene trer inn i et annerledes rom som krever noe av dem. Dette gjør noe med de små. Min datter på ni forstår intuitivt at dette er alvor, man fjaser ikke rundt i korpset. Her gjør man så godt man kan, her følger man etikette. Om konsentrasjonen, oppmerksomheten og dedikasjonen i norske klasserom hadde vært i nærheten av det jeg bivåner denne ettermiddagen er jeg overbevist om at Norge hadde klatret i rekordfart på Pisa tester OECD-rangeringer.

Dette blir man verken tvunget eller kommander til å gjøre. Man underlegger seg frivillig noen rammer og må akseptere at fellesskapet veier tyngre enn mine spontane innfall og flyktige behov. Når regler er fundert på en frivillig sosial kontrakt ser man at lydighet ovenfor reglene er den andre siden av fritt valg. Frihet og lydighet er sidene på den samme mynten.

Man erkjenner at friheten finnes innenfor rammene, notene og melodiene og ikke i grenseløsheten. Forhåpentligvis fornemmer man at man er en del av noe større, at det finnes et større prosjekt enn å bygge min egen profil. Istedenfor å trene for å konkurrere og beseire, øver man for å skape noe vakkert sammen. Det er noe befriende med dette i et konkurransesamfunn som stadig hardner til.

Lokalsamfunn må bygges på relasjoner og forhold tuftet på hengivenhet og lojalitet skriver Edmund Burke. Dette kan bare bygges nedenfra gjennom ansikt til ansikt interaksjon. Det er i idrettslaget, i friminuttet på skolen og i korpset vi lærer å samhandle som frie vesener. Her lærer vi å ta ansvar og blir holdt ansvarlige for det vi gjør. Vi lærer ikke dette på sofaen med ipaden i fanget, eller gjennom detaljorganiserte voksenstyrte aktiviteter der man vurderes, korrigeres og belønnes i et bankende kjør.

Gjennom disse tradisjonelle sammenhengene med faste rammer som en korpsøvelse erverver man seg en praktisk kunnskap som skiller seg fra den abstrakte og teoretiske. Man lærer hvordan man skal mestre situasjoner, man forstår hva man skal gjøre i gitte sammenhenger. Man lærer hvordan man skal samhandle i selskap med de andre, hva man skal si og hva man skal føle. Alt dette lærer man best i disse faste fellesskapene med tydelige koder og forventninger. Gode ritualer, tradisjoner og forventninger undertrykker oss ikke, og tar ikke friheten fra oss, de skaper trygghet, tilhørighet og hjelper oss å mestre livet. I korpset erfarer mennesker fra tidlig barnsben viktigheten av å inngå i en sammenheng, å ha en plass å høre til. Tilhørighet er et sentralt behov hos alle mennesker, alle trenger vi et hjem. «Sometimes you wanna go. Where everybody knows your name. And they're always glad you came», slik går teksten i kjenningsmelodien til den kjente tv-serien «Cheers». For noen er skolekorpset et slikt hjem.

På vei hjemover konkluderer jeg med at korpset må være en av vårt samfunns viktigste dannelsesarenaer. Aspirantene får med seg viktige erfaringer og lærdommer som de kan ta med seg i ryggsekken på livets landevei. En må øve for å bli flink. En må streve litt før det løsner. Sammen er vi bedre. Man må møte på tiden. Man skal vise respekt for dirigenten og de andre musikantene. En må lære å ta vare på instrument og uniform. Alle må være med å bidra, ingen turer uten dugnad. Selvoppofrelsen binder oss sammen, gjør oss sterkere og muliggjør drømmene våre.

Jeg fylles med en tydelig følelse av takknemlighet. Tenk at det ennå finnes ildsjeler som er villig til å investere tid og krefter for å legge til rette. «Naturlig entusiasme er det flotteste verden har å by på», sa Liverpools legendariske manager Bill Shankly. Folk som brenner for noe smitter. Det var en av disse som fanget opp minstedatteren vår, «vil ikke du være med i korpset?», selvsagt ville hun det. Hun var ny på stedet. En uke senere satt hun på den første øvingen og fikk med seg et skinnende instrument med hjem, man vokser om man blir gitt slik tillitt. 

I en tid der det brukes og kastes i rekordtempo er det noe unektelig fint over niåringer som får et instrument i hånden som har vært brukt av aspiranter lenge før de ble født. Nå skal de selv bruke instrumentet før de skal overlevere det til nye aspiranter, forhåpentligvis i enda bedre stand. 

Her er vi ved konservatismens kjerne, man mottar en arv, man forvalter den og leverer den videre i fornyet stand. Takknemligheten er konservatismens grunntone, takknemlighet over det vi har fått overlevert fra tidligere generasjoner. 

Korpsmusikken er sannelig noe å ta vare på. En glimrende integreringsarena for innflyttere, men først og fremst en dannelsesinstitusjon og en kulturbærer. Nesten 70 korpsmusikere, det er jammen ikke verst for et lite sted som Norheimsund. Korpsene har fremtiden foran seg.

Selvsagt kan man legge bort de konservative brillene og ta på seg progressive postmodernistiske briller. Har arbeiderne som har sydd uniformene samme tariffer som her i Norge? Hva med produksjonen av messinginstrumentene, bidrar ikke dette til økte CO₂ utslipp? Er ikke dette hierarkiet usunt? Er ikke denne dirigenten en maktaktør som utøver makt mot forsvarsløse barn? Er ikke nesten alle stykkene som spilles komponert av hvite heterofile menn? Hvilke signaler sender dette ut til barna? Var ikke korps og ikke minst denne musikkformen en viktig ingrediens i de europeiske armeer som koloniserte afrikanere og asiater? Er det ikke snarere ekkoet av imperalisme og undertrykkelse vi hører?

Korpsmusikken er en katedral det har tatt hundrevis av år å bygge, utallige mennesker har bidratt for å skape musikk, kultur, samhold og opplevelser, men alt dette kan dekonstrueres og ødelegges på et øyeblikk av mennesker som aldri har holdt i et messinginstrument eller vært på en korpskonsert. Linjen mellom det siviliserte og barbariet er løvtynn. 

Slik jeg ser det er korpset en øy av orden i en stadig mer forvirret verden. Dette er en øy som etter min mening er en levende påminnelse om noe vakkert, den er vel verdt å ta vare på. Vi lever jo tross alt i 2024 og heldigvis spiller korpsene ufortrødent videre.