Fargerikt voteringssirkus

Rødt, blått eller gult? Det er spørsmålet på alles lepper før stemmene telles på KrFs ekstraordinære landsmøte fredag 2. november. Partiet som mange har sett på som både grått og traurig, fremstår nå som det mest fargerike – og dypest splittede – av partifellesskapene. Partilederen avslører i innspurten av denne besynderlige prosessen også enkelte machiavelliske trekk over bekymrede øyebryn.

Etter at alle fylkesårsmøtene har sagt sitt og valgt landsmøtedelegater, er stillingen fortsatt åpen. Om enn ikke helt åpen. Vi leser stadig mer om at konflikten nå konsentreres mer og mer om voteringsmåten på landsmøtekvelden. Og det er ingen tvil om at nøkkelen kan ligge i måten det blir stemt på. En tabelloversikt kan være nyttig for bedre å forstå situasjonen og voteringenes betydning for utfallet. Det er ingen overraskelse at Hareide fortsetter kampen for sitt syn, selv om det kanskje bidrar til å gjøre konflikten i partiet enda dypere og mer intens. Han kan fortsatt få flertall for å gå i regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Rangering av alternativene

Vi er vant til å lese at det er tre parter i striden: de røde som vil samarbeide til venstre, de blå som vil samarbeide til høyre og de gule – de som går for fortsatt opposisjon. I realiteten har vi seks grupperinger, eller typer av preferanser blant landsmøtedelegatene. Egentlig er det litt mer komplisert, for det er noen (eller minst én delegat) som nekter å tilkjennegi noen subsidiær preferanse. I dag er det også bare de gules subsidiære preferanser som er kjent; de er grunnlaget for å si at blå side har overtaket. Men vi vet for lite til å si om de blå har bukten og begge endene.