Hva skal Norge gjøre nå?

Det er noen ting i livet du ikke tenker over at du har, før du plutselig ikke har det. Slik er det med sikkerhet, og helt konkret nå: at vi har hatt USA som vår viktigste allierte.

To hovedoppgaver Norge nå må sette øverst på vår arbeidsliste: (1) Å verne om vår egen sikkerhet, (2) Å sikre at det ikke er den sterkestes rett som gjelder, men at det fortsatt er fungerende spilleregler mellom verdens land. Det som gjerne kalles en regelbasert verdensorden.

Om de mange utspillene fra Trump har blitt litt mye å forholde seg til de siste ukene så kan det viktigste for Norge summeres opp i et enkelt og brutalt faktum: Vi kan ikke lenger være sikre på at USA stiller opp hvis Norge igjen blir utsatt for et militært angrep.

Jeg velger å tro at de vil gjøre det. Men akkurat nå er situasjonen at vi ikke kan vite det sikkert. 

Og det endrer alt.

Tilriver seg makt

Hva Trump sier om et halvår når han kanskje har blitt ristet litt av folkene rundt seg og av realitetene, vet vi ikke. Det er grunn til å frykte at han blir autoritær og gradvis tilriver seg mer makt på bekostning av Kongressen og domstolene. En annen mulighet er at Kongressen begynner å markere hvor grensen går og at Trump må moderere seg.

Selv om mange nå i de første ukene av presidentperioden har forsøkt å forklare presidentens ulike heftige utspill med at han er impulsiv og uforutsigbar bør vi ikke undervurdere Trump. Flere peker på at han kanskje har en større tanke med sine overraskende utspill om Russlands angrepskrig enn å spare USA for støtten til Ukraina. 

I følge denne analysen er hans prosjekt å vinne konkurransen med Kina om geopolitisk dominans, og for å lykkes må han svekke alliansen mellom Russland og Kina. Å avslutte krigen i Ukraina og bedre forholdet til Russland kan ses på som en del av dette prosjektet.

Må tenke nytt

For Norge er uansett vår største utfordring at vi må tenke nytt i forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Vi har allerede en plan for å styrke Norges forsvar og den har bare blitt viktigere. Så må vi styrke samarbeidet om sikkerhet med Europa. Det vil sannsynligvis ta lang tid å utvikle et forsvarssamarbeid med europeiske land med kapasitet som kan gi oss samme grad av sikkerhet som USA så langt har gitt oss. Vi snakker ikke ti år, men langt mer.

Vi må gjerne diskutere EU-medlemskap men det er ikke svaret som løser dette. Som Øystein Tunsjø peker på i Aftenposten i forrige uke, løser ikke EU-medlemskap vår sikkerhetsutfordring. EU har verken stridsvogner, bombefly eller militær struktur. Vi trenger uansett et nært samarbeid med våre europeiske venner.

På 1940-tallet ble den verden vi kjenner i dag bygd opp nærmest som et byggesett med mange viktige klosser. FN, Menneskerettighetserklæringen, Bretton Woods-organisasjonene osv. I dette byggverket ble NATO kjernen i europeisk sikkerhet. Visjonære europeiske ledere la grunnlaget for stabilitet i lang tid fremover.

På samme måte som kloke ledere på 1940-tallet formet verden for 80 år fremover, er det vi som nå lever i et slikt tidsskille. Vi må også være kloke og tenke langsiktig. I tiden fremover kan det komme nye forslag til reformer som kan forme Europa resten av det 21. århundre.

Europeisk forsvarssamarbeid

Vi trenger et nytt europeisk forsvarssamarbeid som også omfatter Storbritannia og som ikke eksisterer i dag. Mest sannsynlig bør det i første omgang være koblet til NATO.

Vi må også øke oppmerksomheten og samarbeidet om å styrke det enkelte lands demokratiske institusjoner.

Vi må fortsatt ta vare på forholdet til USA og arbeidet for å trygge deres sikkerhetsgarantier overfor oss. Men vi må innse at det politiske landskapet i USA er for usikkert til at vi kan lene oss like ensidig på det som vi gjør i dag.

På den andre siden, må vi også huske at den høyrepopulistiske vinden som nå blåser over USA lenge har blåst også i Europa, hvor vi har hatt høyrepopulistiske vinder over lang tid. De gjør seg sterkt gjeldende i Italia, Ungarn, Østerrike, Nederland, Frankrike og etter hvert også i Tyskland. Det gjør at det er mer usikkert hvilke verdier som preger europeiske regjeringer og parlamenter om 15 år.

Det skaper usikkerhet for oss, men forsterker bare argumentet om ikke å legge alle eggene i samme kurv. Denne usikkerheten er derfor ikke noe argument mot sterkere europeisk forsvarssamarbeid, men er også en grunn til at vi ikke ensidig nå skal konkludere med at svaret på Norges sikkerhetsutfordring er EU-medlemskap.

Så må vi både håpe og arbeide for at vi fortsatt skal kunne dele et sterkt verdifellesskap rundt rettsstat og demokrati med både Europa og USA. Det vi står i nå handler altså ikke bare om å ivareta våre interesser, det handler om våre verdier.

Jeg mener Norge også må si tydelig at vi ønsker oss tilbake til et bedre samarbeidsklima globalt, der det ikke bare handler om «oss mot dem», men der vi på tvers av politiske og kulturelle forskjeller samarbeider om fred, sikkerhet, økonomisk utvikling, fattigdomsbekjempelse og miljøutfordringer. Det er i tråd med kristen etikk å føre en utenrikspolitikk som ikke bare handler om hvordan vi skal barrikadere oss mot potensielle angrep og fiender, men som har det felles beste som mål.

Samarbeid er både å ivareta våre verdier og våre interesser. Den tidligere diplomaten Kai Eide viste i et intervju nylig til at stormaktene under den kalde krigen lærte at stadig opprusting er for dyrt og for farlig – for alle. Vi er i samme båt, og vi må samarbeide.

Forholdet til USA

Så hvordan skal vi forholde oss til USA nå?

Noen vil innvende at vi ikke står i noen akutt fare. Russland er nede for telling etter 11 år med krig. Selv om Russland ikke kan invadere Norge de neste årene, må vi ikke glemme at de i mange år har drevet såkalt hybrid krigføring mot oss, og de gjør det hver eneste dag.

De driver sabotasje av infrastruktur. Vi er under en konstant trussel hva gjelder hacking av datasystemene våre, GPS-jamming for å forstyrre flyene våre, og de sprer bevisst desinformasjon og kan komme til å forsøke å påvirke stortingsvalget vårt. Alt dette ifølge norske sikkerhetsmyndigheter. Vi deler grense med Russland i et område med store naturressurser. Alt dette forteller oss at Russland er en konstant sikkerhetsutfordring.

Vi trenger sterke allierte. Og det haster med å forberede oss på en tid der Russland også igjen kan bli sterkere militært.

Og akkurat nå, og i mange år fremover er vi avhengige av USA, eller for å si det som det er: Akkurat nå er vi avhengige av Donald Trump.

Denne uken startet militærøvelsen Joint Viking i Nord-Norge. Amerikanske soldater skal trene sammen både tyske, britiske og norske soldater på norsk jord. Det forteller oss at NATO består selv om den nye amerikanske administrasjonen har skapt usikkerhet. Det er sterke strukturer som er bygd opp over mange år.

Den akutte politiske utfordringen er hvordan vi skal snakke med og om et land der vi både vil ta avstand fra mange av presidentens budskap, samtidig som vi er avhengig av samarbeid for egen sikkerhet.

Nå er USA som den store gutten i gata som du kan holde deg inne med for ikke å bli banket opp av en av de andre store guttene. Akkurat nå er han verken snill eller en du er stolt av å være på lag med, men du gjør det fordi det er det beste alternativet akkurat nå.

Regjeringen må derfor snakke slik at de tar vare på vår sterke allianse med USA ved sin president og samtidig står opp for våre verdier. Med USAs nåværende politikk og president oppstår det stadig noen spenninger mellom disse to behovene.

Regelbasert verdensorden

Som et lite land er Norge tjent med en regelbasert verdensorden, en verden med spilleregler som gjør at det ikke bare er den sterkestes rett som rår. Det er også i tråd med våre verdier og handler om rettferdighet.

Samtidig som vi tar vare på samarbeidet med USA må vi derfor stå opp for Ukraina som er utsatt for en angrepskrig fra Russland. Derfor må vi også stå opp mot forvrengning av fakta og korrigere åpenbare feil når dette formidles fra den amerikanske presidenten.

Det er avgjørende å stå opp mot falsk informasjon og løgn fordi menneskerettigheter og demokrati forutsetter at vi kan forholde oss til fakta, enten det er i domstolene, i valgresultater eller annet. Det er også viktig fordi en regelbasert verdensorden, der den sterkestes rett ikke får fritt spillerom, forutsetter at vi kan være enige om fakta.

Derfor må Norge forene disse to hensynene.

Som Hannah Arendt har sagt: «Konstante løgner har ikke som mål å få folk til å tro på løgn, men å oppnå at ingen tror på noe som helst lenger. Et folk som ikke kan skille mellom sannhet og løgn, kan ikke skille mellom rett og galt. Og med et slikt folk kan du gjøre hva du vil.»