Uavgjort er seier for Putin

Over halvannet år inn i krigen i Ukraina har det vært en gjenganger blant NATOs og USAs ledere at Putins invasjon var et feilgrep og at han «allerede har tapt» denne krigen. Kommentatorer i etablerte medier som CNN og The Times, eller Aftenposten og VG her hjemme, har i liten grad problematisert dette synet, noe som ble særlig tydelig etter NATO- toppmøtet i Vilnius i sommer. Der ble det også kunngjort at Ukraina helt sikkert skal inn i NATO. Militære eksperter er mer nøkterne og fastholder at utfallet av krigen er usikkert og beroende på vestlige våpenleveranser og andre forhold. Men de få kommentatorer som i offentligheten mener at Russland ligger an til å kunne vinne, er stort sett de som enten støtter Putin, eller i det minste mener at NATO har sin del av skylden for krigen. Det siste er absurd. Krigen er utelukkende Russlands ansvar. Likevel mener jeg at hvis man ser nøkternt og realistisk på situasjonen, kan man argumentere for at Putin, hvis den militære stillingen blir stående, egentlig har lykkes med å oppnå sine strategiske mål med invasjonen. Jeg vil forklare nærmere hva jeg mener.

Når mediene og ekspertene formidler at Putin har feilet med sin invasjon, begrunner de det med at han undervurderte både ukrainernes motstandsvilje og Vestens samhold. Samt at inkompetanse, korrupsjon, ukultur og servilitet i Russlands væpnede styrker gjorde at de mislyktes med sine primærmål, som var full okkupasjon av hele Ukraina og fjerning av Zelenskyj-regjeringen. Selv om det er nærliggende å trekke slike konklusjoner, synes jeg likevel disse analysene bærer preg av overoptimisme og ønsketenkning. Hva tenker egentlig Putin selv?

Vi kan ikke vite med sikkerhet at Putin trodde invasjonen skulle gå raskt og enkelt. Han kan ha håpet på en rask seier, og blitt villedet av ja-menn rundt seg, men han har tross alt mye egen erfaring å trekke på. Han var i KGB på 70- og 80-tallet og ble vitne til Sovjetunionens problemer i Afghanistan, mot en presumtivt langt svakere motstander. Afghanske geriljakrigere klarte å stå imot imperiet i 10 år og til slutt drive dem ut fra landet, mye på grunn av vestlig våpenstøtte. Putin var klar over at Vesten har forsynt Ukraina med våpen siden 2014. Russerne vet også godt hvor viktig flyvåpenet har vært for tidligere kriger, som i Syria og Tsjetsjenia. For ikke å snakke om Vestens kriger i nyere tid, der man alltid har startet med å sikre seg luftherredømme. Da Russland invaderte Ukraina i 2022 uten å benytte massiv flystøtte, må det ha vært rimelig opplagt at dette ville øke risikoen betraktelig og gjøre det sannsynlig med en langvarig krig, store tap og lite fremgang. Når Putin likevel valgte å gjøre det, må det være fordi han har ment at det var verdt det.

Russerne kontrollerer i dag i om lag 20 prosent av Ukrainas territorium. De har hatt lang tid på seg til å bygge defensive stillinger i de okkuperte områdene. Motoffensiven går sakte. Tormod Heier, professor ved Forsvarets Høyskole, forteller Nettavisen at det vil ta Ukraina 49,5 år å gjenvinne alt territoriet de hadde før 2014, dersom de fortsetter å avansere med samme tempo som nå. Uten langtrekkende missiler og vestlige kampfly blir det vanskelig å se for seg at de kan øke tempoet. I stedet kan resultatet bli en fastlåst tilstand, med et økende press fra Vesten om å gå med på fredssamtaler i løpet av det neste året. Kampfly er riktignok nå på vei, men kan først settes inn i kampene etter mange måneder med opplæring av piloter. Våpenstøtten har dessverre konsekvent kommet for sent, det gjelder i alle krigens faser hittil, og med alle typer våpen. «Tiden er på Russlands side. Jo lenger denne krigen vil vare, desto mer vil Russland tjene på det», sa forsvarssjef Eirik Kristoffersen under en debatt under åpningen av Arendalsuka.

Putin behøver ikke frykte at NATO involverer seg direkte i krigen. Det har de vært krystallklare hele veien på at de ikke kommer til å gjøre. Generelt har uttalelsene fra vestlig hold vært lite konsistente. At vi skal støtte Ukraina så lenge som nødvendig («as long as it takes»), hva betyr egentlig det? Verken NATO eller USA har offisielt uttalt at målet er å hjelpe Ukraina med å vinne, i betydningen å drive Russland helt ut av alle okkuperte områder. Hadde beslutningene om å gi Ukraina disse våpensystemene blitt tatt da de først ba om dem, ville ukrainerne kunnet sette i gang en motoffensiv før de russiske styrkene hadde rukket å forberede seg, mener de amerikanske generalene Jack Keane, Ben Hodges og David Petraeus. Ukraina burde også fått muligheten til å angripe militære mål inne i Russland. I stedet må de nå gjenerobre med bakkestyrker uten luftherredømme, noe USA og NATO, ifølge de samme generalene, aldri ville drømme om å gjøre. Hodges mener at Vesten heller burde gi dem mulighet til å angripe Krim-halvøya med bl.a. ATACMS, og samtidig støtte hærstyrkene i Øst-Ukraina med jagerfly, for å overvelde russerne med kampkraft og gjøre det vanskelig for dem å disponere sine styrker. Da vil fortsatt gjenerobringen ha mulighet til å lykkes, selv om det hadde vært bedre å hjelpe dem tidligere. Dette forutsetter imidlertid langt raskere og bedre koordinert våpenstøtte enn vi har sett så langt.

Full seier og bindende løfte om NATO-medlemskap er to gjensidig avhengige faktorer for Ukraina. Uten full seier vil ikke ukrainsk NATO-medlemskap være mulig, da en innmelding der landet fortsatt er okkupert av russiske styrker, umiddelbart vil kaste NATO inn i krig med Russland. En avtale om å overgi landområder mot sikkerhetsgarantier ser heller ikke ut til å være mulig. Både fordi president Zelenskyj stadig avviser det, og fordi lite tyder på at Russland vil akseptere en fremforhandlet fred som innebærer ukrainsk NATO-medlemskap. Uten bindende løfte om medlemskap, vil dessuten det å drive ut russerne ikke gi Ukraina mer enn en midlertidig pause, fordi Russland fortsatt vil ha det samme incentivet til å angripe som de har hatt før. At Ukraina har vært «strategisk partner» med NATO og hatt et løfte fra 2008 om fremtidig medlemskap, avskrekket ikke Russland fra invasjon i fjor. Det er liten grunn til å tro at Putin ikke vil prøve seg igjen etter å ha slikket sine sår og bygget opp militæret sitt. Mye avhenger også av om demokratene i USA beholder makten. Vinner Trump, kan det bety slutten på støtten til Ukraina. Men uavhengig av Trump er isolasjonistiske krefter tydelig på fremmarsj i USA.

Det har vært skrevet mye om hvorfor Putin invaderte Ukraina. Den estiske diplomaten og forskeren Anna Tiido skriver blant annet at forestillingene om Det panslaviske riket og «Russkij Mir», som Putin og hans krets drives av, har solid oppslutning blant mange vanlige russere. Det er derfor grunn til å tro at han har betydelig støtte på hjemmebane for en lang utmattelseskrig, selv om mobiliseringen i seg selv er upopulær. Han er også snart 71 år gammel og har kort tid på seg til å gå inn i historien som en «stor» russisk leder, á la forbildene Peter den store og Ivan den grusomme. Putin har selv uttrykt at dette er viktig for ham, blant annet da han ble utnevnt til statsminister i 1999 og beskrev sin nye jobb som et «historisk oppdrag» med å redde Russland fra «banditter». Til sist vil jeg nevne Russlands historiske utholdenhet. Stalin gjorde grove feil i forkant av Operasjon Barbarossa i 1941, ikke minst ved å henrette nesten alle de høyere offiserene (og mange av de lavere), under utrenskningene noen år tidligere. Sovjetunionen ble i starten fullstendig overkjørt av Wehrmacht. Som kjent lærte Stalin etter hvert av sine feil og lyttet (litt) mer til egne generaler utover i krigen. Som Stalin har også Putin nå tydeligvis lært, og kriger mer effektivt enn han gjorde i starten. Og regimet trekker tråder til «Den store fedrelandskrigen» for å skape bilde av at landet utkjemper en like eksistensiell kamp mot Ukraina som man gjorde mot Nazi-Tyskland. Foreløpig tyder lite på at enorme tapstall og misnøye blant troppene vil stoppe den russiske hæren.

NATO vil fortsette med å væpne Ukraina, i hvert fall frem til det amerikanske presidentvalget i 2024, for å sikre at Russland aldri kan erobre mer av landet enn de har nå. I mellomtiden sitter Ukraina og Russland fast i en utmattelseskrig med lite bevegelse. Krigen kan vare svært lenge, med mindre Russland skulle kollapse, eller Putin miste makten, men dette vurderer ekspertene som lite sannsynlig. Så sett bort fra et slags mirakel, der Ukraina tar tilbake alt, vil forhandlinger til slutt tvinge seg frem. Da må Ukraina gi fra seg territorium, i bytte mot en slags våpenhvile. Vi får en slags Korea-løsning, med et delt Ukraina og et russisk problem i overskuelig fremtid. Hvordan harmonerer dette med Putins langsiktige, strategiske mål?

Putin har brukt trusselen fra NATO som begrunnelse for invasjonen overfor sitt eget folk. Hvis han påstår at han har klart å forhindre ukrainsk NATO-medlemskap, samt sikret russisk kontroll over 20 prosent av landet (inkludert det meste av områdene de «innlemmet» i Russland i september 2022), vil han forsøke å selge inn dette budskapet som en seier hjemme. Selv om de mest ultranasjonalistiske haukene ikke vil synes det er bra nok, kan det være nok til at han beholder makten. Han vil kunne få mer ro til å forsterke sin posisjon i Kreml, øke undertrykkelsen og fortsette å lyve om dødstallene til folket. Da kan han faktisk gå over i historien som en «stor», russisk leder, som utvidet «Russkij Mir», og dermed bli en vinner av ettermælespillet. Et spill der historiens ulike russiske ledere deles inn i de sterke og de svake, de som ekspanderte geografisk og styrket landet og de som ikke gjorde det. Helt uavhengig av om dette har vært bra for Russland, eller om prisen det russiske folk har måttet betale er rimelig.

Dette scenarioet er åpenbart en katastrofe for Ukraina. Men også ille for vanlige russere, som lider under despoti, internasjonal isolasjon og sanksjoner, og heller ikke denne gangen vil klare å fri seg fra tyranniets åk. Det vil være et forferdelig signal til andre autoritære ledere om at vold og trusler lønner seg. Det vil være ille for Afrika, som er avhengig av ukrainsk korneksport. Og for globalt klimasamarbeid, som står på vent på grunn av energikrisen og mangelen på dialog, først og fremst med Russland, men også etter hvert med Kina. Vesten har redusert sine utslipp av klimagasser de siste årene, mens de store autoritære landene har økt sine. Et demokratisk Russland ville derfor ha kunnet åpne helt nye muligheter til å samarbeide om å nå klimamålene.

Derfor bør Vesten gjøre mer. NATO er betraktelig sterkere enn Russland. Hvis våpenstøtten trappes opp, vil det kanskje øke frustrasjonen i Kreml, men neppe gjøre det mer fristende å angripe NATO-territorium. Det er heller ikke særlig sannsynlig at Russlands militære vil gå med på å bruke atomvåpen for å beholde okkuperte områder i Ukraina, selv om man aldri kan vite dette sikkert. Uansett kan ikke Vesten gi etter for atomvåpentrusler. Hvis USA og NATO ville, kunne de ganske enkelt fjerne all tvil, ved å si klart og tydelig ifra om at Putin like godt kan trekke seg ut med en gang, fordi vi uansett skal sørge for nok (og tilstrekkelig koordinert) våpenstøtte til at Ukraina gjenerobrer alt territorium de hadde før 2014. Nå kan det selvsagt hende Russland taper uansett, men hvorfor ta sjansen? Det er ikke vår oppgave å hjelpe Putin til å redde ansikt. Krigen gir tvert imot en mulighet til å bli kvitt dette tyranniske og morderiske regimet, som vil være den mest sannsynlige følgen av et militært nederlag i Ukraina. Nasjonalistene står riktignok sterkt i Russland også uten Putin, men en desimert hær vil svekke det øvrige undertrykkelsesapparatet og kanskje kunne lette veien til makten for mer moderate krefter. Selv om dette er usikkert, er det ikke umulig. Den demokratiske opposisjonen er svak. Men også deler av den russiske eliten, som offisielt støtter Putin, ønsker seg en slutt på krigen og et normalisert forhold til Vesten, rett og slett fordi de vil ha tilbake tilgangen til de internasjonale finansmarkedene. Et militært nederlag i Ukraina kan derfor bane vei for et mer «spiselig» styre, som kanskje også kan presses av Vesten til å spille på lag. Skal man lykkes med dette, må den frie verden støtte slike krefter langt mer helhjertet enn man har gjort tidligere. Et regimeskifte i retning av fullt eller delvis demokrati, kan i sin tur svekke Kina, som ikke lenger vil kunne kjøpe energi fra Russland. Samt Iran, Syria, Belarus, Nicaragua, Venezuela, Nord-Korea, Etiopia, Mosambik, Nigeria og nå også Niger, som alle mottar russisk politisk og militær støtte. Alle som er bekymret for en utvikling i verden hvor autoritære regimer er på fremmarsj og demokratier er i tilbakegang, bør hilse dette velkommen.