For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
En tidligere britisk statsminister sa en gang at han nektet å forholde seg nøytral mellom brannen og brannvesenet. Det er i prinsippet det Norge gjør når vi fortsatt holder oss med en lovgivning som forbyr oss å eksportere våpen til land i krig. Vi nekter å selge brannslanger til brannvesenet. Loven kan nok ha tjent oss godt gjennom de tiårene med fred i Europa, som fulgte lovvedtaket i 1959. Under krigene mellom Iran og Irak eller India og Pakistan var det kanskje behagelig å ha en politikk på at vi ikke selger våpen til land i krig. Det har nok heller ikke vært den store diskusjonen om å gjøre det. Tiden hvor krig er forbeholdt fremmede land lang borte er nå forbi.
Nå har krigen kommet tilbake til Europa, noe som forandrer alt. Både Arbeiderpartiets og Høyres fremste politikere har fortalt oss at den russiske aggresjonen mot Ukraina er ulikt noe vi har sett siden andre verdenskrig. Det neste logiske resonnementet bør dermed være at man slutter å drive politikk som om ingenting hadde endret seg de siste dagene.
Det er stor forståelse i Vesten for at man ikke kan gripe inn militært i Ukraina, som tross noen hederlige forsøk ennå ikke er medlem av NATO. Den forståelsen baserer seg på at vi faktisk er villig til å bidra med alt annet enn direkte militær inngripen. Vi vet at det russiske angrepet er et angrep på den liberale orden i Europa, på demokratiet og nasjoners rett til selvbestemmelse. Når vi ber ukrainerne stå i den kampen alene, er det minste vi kunne gjort å gi dem verktøyene de trenger for å gjøre den jobben.
Alle markeringer for solidaritet med Ukraina betyr noe. Folk som legger det ukrainske flagget på profilbildet sitt, landemerker som lyses opp, humanitær hjelp og fordømmelse. Alt har en effekt. Men til syvende og sist stopper det ikke tanks fra å ta over et land. Det gjør våpen. I Georgia, på Krimhalvøyen og i Afghanistan satte folk sin lit til at Vesten skulle hjelpe dem, noe vi ikke gjorde. Hvor lenge skal folk rundt om i verden se til Vesten for inspirasjon og støtte, hvis vi aldri klarer å bidra når det virkelig brenner?
I en krigssituasjon kan Norge selge våpen til andre NATO-land, noe som åpenbart er fornuftig. NATO-medlemskap gir en trygghet til europeiske land det ikke er mulig å få på andre måter. Men NATO-medlemskap må ikke bli en forutsetning for at demokratiske land i vårt nabolag skal overleve som stater. Det kan ikke være en forutsetning å være NATO-medlem for at vi kan selge våpen til stridende parter, det må på plass en lovgivning som tar hensyn til hvem som angriper, hvem som blir angrepet, hvilke land som er demokratiske og hvilke som er diktaturer. Noen ganger er bildet større enn hva som er mest bekvemt for Norge rent utenrikspolitisk.
At Arbeiderpartiet støtter seg på loven fra Gerhardsens tid er en ting, men det er kanskje mer overraskende at Erna Solberg velger å avvise enhver diskusjon om endring. Historiens dom blir hard mot de som i 2022 ikke gjorde alt i sin makt for å redde Ukraina fra den russiske aggresjonen. Mange av Høyres politikere har vært på den riktige siden av historien når det virkelig gjaldt som mest. Dagens Høyre burde lære av C.J. Hambro og se hvilke farer som ligger i en aggressiv stormakt som slippes løs på europeiske demokratier. Til nå ser det ut til å at de heller støtter seg på Gerhardsens lov fra 1959 og nøyer seg med å sende fordømmelser og tanker i retning Ukraina.