For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Europas syke, syke mann
DEBATT: Blir de økonomiske sanksjonene spikeren i kista for Putins russiske imperium?
Publisert
Sist oppdatert
På 1800-tallet ble Det osmanske riket – personifisert ved sultanen – omtalt som «Europas syke mann». Imperiet var enormt, men hadde lenge krympet. Sentralmakten var svekket mens man levde i overdreven tro på gammel storhet. Sultanens tilsynelatende kontroll over imperiet ble forsøkt opprettholdt gjennom aktiv understøttelse fra europeiske stormakter fordi oppsplittelse ville innebære kamp om de ulike delene. Men kamp var det. I et stormaktsperspektiv kanskje mest fremtredende under Krim-krigen på 1850-tallet, men også innvevd i nasjonale grupperingers motstandskamp i imperiets randsoner – noe som ledet frem til første verdenskrig og imperiets oppløsning.
Nå er det mye som skiller Det osmanske riket og Russland. Det er f.eks. ingen kø av stormakter som ønsker å overta golde russiske områder, den eneveldige Putin har hatt stor intern makt og opprettholdes ikke av eksterne krefter, og russiske atomvåpen gjør sikkerhetsdynamikken ganske annerledes. Men med Putins uforståelige handlinger den siste tiden kan det kanskje være på sin plass å trekke frem betegnelsen «Europas syke mann» igjen. Og noen likheter finnes: Russlands kamp mot Ukrainas vestvending kan minne om kampen mot nasjonale løsrivelser i en tidligere storhets randsone, og overdreven tro på egen makt med påfølgende forfeilete militærkampanjer var også noe sultaner gikk seg vill i.
Det overraskende med situasjonen nå har vært at Putin faktisk ville gå til dette skrittet, og ikke minst hva slags vurderinger han har gjort. Selv om det nå finnes nok av «eksperter» som hoverer og gir inntrykk av at disse visste noe som ingen andre visste, så er det all grunn til å være klar over at ingen – selv ikke dyktige Russlands-forskere – har vært inne i hodet på Putin med innsyn i hans beveggrunner. Det forskere kan gjøre er å sammenstille og vurdere annen informasjon: historisk presedens, taler, doktriner, (feilslupne) pressemeldinger, analyser av langsiktig politikk, vurderinger av kortsiktig politikk og militær fremferd, respons på vestlig politikk etc. Dette er ikke noen eksakt vitenskap – det er ulike vurderinger som ligger til grunn, og som gjør at det nok var få som trodde vi skulle ende opp her. For mange er det kost-nytte-kalkylene som forbløffer og har gjort at det ikke har vært lett å skjønne at utfallet ble krig.
Kort om nyttevurderingene først: Putins mål synes å være å inkorporere Ukraina i Russland og demme opp for NATOs østvending og generell vestlig-demokratisk innflytelse, samt gjenopprette russisk stolthet og storhet, slik det kom til uttrykk gjennom det russiske imperium, eller for den slags skyld Sovjetunionen. Noen peker også på behovet for å skrive seg inn i historien.
Men gitt kostnadene, hva kan Putin få ut av dette? For der kostnadene på mange virket for store før invasjonen, er de blitt mye større nå. Det synes åpenbart at Putin må ha undervurdert både ukrainsk motstand og vestlige økonomiske sanksjoner. Den ukrainske motstanden svekker Putin i egen befolkning og i et eventuelt fremtidig okkupert Ukraina.
Den massive økonomiske krigføringen er av en størrelsesorden verden vel aldri har sett maken til, og truer med å ødelegge den russiske økonomien. Den økonomiske krigføringen skjer på bred front: utestengelsen fra Swift, muren mot de russiske bankene, og frysingen av den russiske sentralbankens midler i utlandet søker å lamme den russiske statens nervesystem – finansene. Det gjør at banker og bedrifter ikke får kreditt til å drive virksomheten sin, utestenges fra de internasjonale markedene og kan stå i fare for å kollapse. Det gjør at utenrikshandelen rammes og Russland ikke vil få kjøpt eller solgt nødvendige varer, noe som igjen vil få alvorlige konsekvenser for det innenlandske næringsliv. Og det gjør at den russiske rubelen mister verdien.
De økonomiske sanksjonene er også rettet direkte mot russiske firmaer, mens stadig flere internasjonale selskaper trekker seg ut av det russiske markedet. Flyforbudet rammer også både folk og bedrifter, og det meldes om at også skipsfarten til og fra Russland rammes. Russland stenges altså ute fra betydelige deler av global handel og finans, mens det økonomiske grunnlaget i egen stat ødelegges. I tillegg kommer målrettede sanksjoner mot oligarkene, som gjennom omfattende eierskap i russisk næringsliv ikke bare er viktige for den russiske økonomien, de er også en essensiell del av Putins maktbase.
Men Putin virker heller ikke å ha sett for seg en rekke andre betydelige økonomiske og politiske konsekvenser, som en tysk «gjenoppvåkning» fra tilbakeholdenheten etter andre verdenskrig med økte forsvarsbudsjetter og en mulig villighet til å ta ledelsen i Europa, samt forkasting av North Stream 2. Han synes ikke å ha regnet med Europas åpenbaring om at man nå raskt må gjøre seg uavhengig av russisk energitilførsel, eller at EU plutselig ble en samlet og effektiv maktfaktor. Han har trolig heller ikke sett for seg så massiv og samlet motstand fra NATO-land, samt at Sverige og Finland til alt overmål kan se ut til å dyttes inn i forsvarsalliansen. Og kan Ukraina etter dette holdes utenfor EU og NATO? Alt dette er store hendelser Russland opplagt ville ønsket å unngå, samtidig som landet ble en internasjonal paria i løpet av et par døgn.
Så hva er end game her? Om det går som mange tror, og Russland til slutt vinner krigen med en total seier over Ukraina, har Putin trolig skapt seg et mareritt. Ukraina er ikke Hviterussland, så hvordan skal Russland klare å opprettholde et marionettregime i det enorme Ukraina og slå ned på den massive motstanden og hatet mot Moskva som nå bare har vokst? I en slik situasjon vil vel heller ikke Vesten ha annen utvei enn å opprettholde de økonomiske sanksjonene, noe som vil kunne ødelegge den russiske økonomien totalt. Grunnen til at Vesten ikke kan slippe opp sanksjonene ligger i at man nå innser at det knapt finnes grenser for denne røverstatens målsetninger og virkemidler.
Etter 2014 ble de begrensede sanksjonene gradvis sluppet opp – til tross for at Russland har fortsatt krigen øst i Ukraina, internt er et voldelig enevelde, eksternt dreper folk på andre lands territorium, bedriver cyberkrigføring rettet mot selve den demokratiske kjernen av vestlige land, og på den internasjonale scenen har vist seg som en stat som søker å gjenvinne innflytelse i Midtøsten og styrke seg gjennom samarbeid med Kina – et annet autokrati. Om ikke trykket nå opprettholdes, vil Russland bare fortsette å ta seg til rette – det kan ikke Vesten la skje. Spørsmålet er om Putin kan holde på makten om sanksjonene opprettholdes. Han er avhengig av at folkene rundt seg, som han har bidratt til å gjøre rike, holdes rike. Om de mister verdiene sine på grunn av Putins politikk, så vil støtten raskt forsvinne. Og om brødmangelen varer for lenge vil nok også det folkelige opprøret bli stort. Bare spør tsar Nikolaj II om hva blodig krig og brødmangel kan føre til.
Men av de samme årsakene bør heller ikke Vesten akseptere et fait accompli – etter 2014 og utviklingen deretter vil det ikke lenger være holdbart å akseptere at Russland gjennom «forhandlinger» med Ukraina skal få kontroll på Krim og Øst-Ukraina, som trolig vil være det minste som forlanges. Det vil være å samtykke til at makt via angrepskrig gir rett, at man går tilbake til stormaktenes innflytelsessfærer, og at mindre staters suverenitet og integritet underkjennes – et brudd med grunnmuren i internasjonale relasjoner etter 1945. Også et slikt utfall vil måtte føre til at sanksjonene fortsetter med samme styrke, noe som altså vil kunne føre til Putins fall.
Det finnes mange andre utfall, og ingen vet hvor dette ender, men det kan se ut til at Europas syke mann har skapt en situasjon hvor han – selv om han tilsynelatende skulle vinne militært eller via forhandlinger – ikke kan oppnå målene sine. Både en full militær seier og en fremforhandlet løsning peker mot en dyp svekkelse av det enorme russiske riket og Putins mulige fall. Sultanatet svekket seg med folkelig motstand og falt som følge av første verdenskrigs påkjennelser. Om Putin faller, får vi håpe det heller skjer som en følge av folkelig opprør enn ved at den desperate despoten i Moskva utløser en tredje verdenskrig.
