Et farvel til Avdijivka

Jeg husker fortsatt de øde og snødekte jordene på kjøreturen fra Kramatorsk til Avdijivka. Og jeg husker fugleskremselet på broen vi kjørte under: En utstoppet ukrainsk uniform, som ikke var satt opp for å skremme vekk kråker, men russiske soldater.

Det var i februar 2018, temmelig nøyaktig midtveis mellom starten på den åtte år lange krigen i Donbas, og den russiske fullskalainvasjonen i fire år senere. Avdijivka var en ukrainsk utpost noen få kilometer fra separatisthovedstaden Donetsk. Men samtidig — og mye viktigere — var det en by med rundt 30 000 sivile innbyggere.

I Kyiv hadde jeg hatt truffet representanter for det sterke ukrainske sivilsamfunnet som jobbet for å gjennomføre idealene fra Majdan og bli kvitt de postsovjetiske strukturene som fortsatt hindret viktige reformer. Vi snakket om behovet for å bekjempe korrupsjonen og oligarkvesenet, og for å ta tilbake kontrollen over ressurser og domstoler. Krigen i øst virket langt borte. Litt som et sår som ikke vil gro, men som likevel går an å glemme så lenge man ikke pirker for mye i det.

Noen av dem jeg traff i Avdijivka var fulle av den samme stå-på-viljen. De var engasjert i kulturelle prosjekter og med å gjøre livet lettere for resten av innbyggerne. Men det var også mange som virket mutte og innesluttede. Når de først åpnet opp, var ikke tårene og sinnet langt unna. Jeg fikk høre om barn som hadde lært å si «boom!» og søke dekning før de kunne snakke. Og om innbyggere som måtte klare seg uten oppvarming og vann i lange perioder når ledningene ble ødelagt av raketter og artilleri.

Firebarnsmoren Nastya sammenlignet det å bo i Avdijivka med å leve på en teaterscene, der de var nødt til å se på det som skjedde rundt dem uten å kunne gjøre noe som helst med det. Om noen ville skyte, gjorde de det.

– Det største ønsket mitt er bare å våkne en morgen og skjønne at alt bare var en vond drøm, at vi er ett land igjen, fortalte hun.

Jeg lurer på hvor hun er nå, og hvordan det går med henne. Fem år senere er det meste av bygningene i Avdijivka er ødelagt, og for noen uker siden var bare rundt 1500 innbyggere igjen. De fleste av dem eldre og middelaldrende, barnefamilier var allerede evakuert. Forhåpentligvis er enda færre igjen nå.

— De fleste som er igjen nå, er folk som ikke kan eller vil reise andre steder, fordi de ikke finner noe sted å bo eller ikke har penger til å leie boliger. Noen har fortsatt dyr eller gamle slektninger som de ikke kan reise fra. Andre sier at de ikke bryr seg om de dør, men at de ikke vil reise fra hjemmet sitt og heller vil dø her, forklarte Oleksiy som fram til for et par måneder siden var med å levere forsyninger, mat og medisiner til dem som fortsatt var igjen.

Avdijivka ligger i Donetsk-fylket, i hjertet av Donbas-regionen. Det er — eller var — en industriby, med et stort koksverk som ble bygd i sovjetisk tid for å utnytte de store kullreservene i nærheten og forsyne det gigantiske Azovstal-verket i Mariupol med brensel. I 2018 tilhørte både koksverket og stålverket milliardæren Rinat Akhmetov, og regionen var fortsatt de ukrainske oligarkenes rike.

Enda lenger tilbake i tid var Avdijivka en landsby, i et distrikt som ble hardt rammet av tvangskollektiviseringen og Stalins massesult på begynnelsen av 1930-tallet. Flere hundre ukrainske bønder sultet i hjel. Sammen med innvandring fra andre steder i Sovjetunionen var dette med å gi Donbas et mye mer russisk — eller snarere sovjetisk — preg enn det hadde hatt før.

Akkurat som andre steder i Donbas prøvde Kreml å styrke båndene til Russland etter den ukrainske Oransjerevolusjonen i 2004. Lærere og skoleelever ble invitert til Moskva og St. Petersburg for å knytte dem tettere til «moderlandet», og selv i kirkene forkynte man ideologien om «Den russiske verdenen», Russkij Mir — et sivilisasjonsfellesskap på tvers av landegrensene. Denne innsatsen var med å legge grunnlaget for det russiskkontrollerte «opprøret» etter Majdan-revolusjonen i 2014.

Avdijivka ble styrt av «Folkerepublikken Donetsk» en kort periode våren 2014. I januar-februar 2017 havnet byen i sentrum for de kraftigste kampene siden 2015. For å få slutt på artilleriangrepene fra den andre siden tok ukrainske soldater en av separatistenes posisjoner i nærheten. Separatistene — eller den russiske hæren — svarte med et flere dager langt angrep, som ikke skilte mellom sivile og militære. Ammunisjonen som gikk med, kunne ha fylt åtte jernbanevogner. Fjorten sivile innbyggere ble drept, hus og gassledninger ble ødelagt, og vindusruter ble knust av sjokkbølgene.

Avdijivka var også en av de første byene som ble angrepet da den russiske fullskalainvasjonen begynte i februar i fjor. Til tross for stadige artilleri- og rakettangrep og forsøk på å storme byen, valgte mange av innbyggerne å bli værende gjennom vinteren. De som bodde i eneboliger med ovner og tilgang til ved hadde det lettest. Andre holdt seg varme med tepper og soveposer. Frivillige fra andre deler av Ukraina kom kjørende med mat og medisiner.

Siden den store offensiven begynte 10. oktober, har byen i stor grad blitt tømt for mennesker. Trolig er målet å omringe Avdijivka fra nord og sør, og fange de ukrainske styrkene i en «gryte».

Akkurat som Bakhmut har ikke Avdijivka noen spesielt stor strategisk verdi, selv om det selvsagt er nyttig å skape en buffersone foran Donetsk. Russerne har mistet store mengder mannskap og materiell, men har fortsatt mer enn nok menn å sende inn i kjøttkverna. For Ukraina er Avdijivka også først og fremst en måte å årelate den russiske hæren, selv om det også er nyttig å kunne fortsette å true Donetsk derfra.

Likevel vil Putin, som i alle fall på papiret må stille til valg igjen neste år, kunne presentere det som en stor seier hvis han klarer å ta Avdijivka. Putin vil kunne skryte av at Russland har tatt enda litt mer av Donbas.

At det han har erobret ikke lenger er en levende by, men en folketom ruinhaug, skutt i stykker av hans egne soldater, er like uviktig som den sivilbefolkningen Putin sier han vil befri og redde fra «det ukrainske folkemordet».

Men for dem som lever på teaterscenen, er drømmen vondere enn noen gang.