Militær motstand er det eneste som kan redde demokratiet

For noen år siden ville den franske filosofen Pascal Brückner undersøke årsaken til det europeiske selvhatet. Hvorfor er det slik at europeere velter seg i sin egen skam, til tross for sine ekstraordinære prestasjoner? En av konklusjonene til Brükner var at «man ikke dresserer ustraffet hele generasjoner til selvpisking». Ideen om at Vesten er skyld i det meste som er vondt og vanskelig i verden, har vært mindre dominerende etter at Russland overfalt Ukraina. Men helt fraværende er ikke mantraet, blant annet illustret av KrF-politiker Truls Olufsen-Mehus, som i Klassekampen (12. mai) advarer Vesten mot å engasjere seg i Ukraina, og hevder at militær motstand ikke kan redde demokratiet(!). Det er det visstnok bare forhandlinger som kan.

I innlegget forsøker Olufsen-Mehus å gjøre innbilte paradokser til dype poenger, eksempelvis fremstiller han det som en motsetning mellom forhandlinger og krig. Men diplomatiske kanaler opererer ikke uavhengige av militæret, og det var ikke Ukraina (eller Vesten) som valgte krig med Russland. Det var tvert imot Russland som invaderte Ukraina, hvoretter militær motstand er det eneste som kan redde demokratiet.

For hva hadde skjedd om Ukraina den 24. februar hadde valgt «fredslinjen» til Olufsen-Mehus? Det ville i så fall vært slutten på det ukrainske demokratiet. For det andre ville det gitt insentiv for Putin til å bruke makt mot andre nasjoner i Russlands såkalte «interessesfære». Historien viser farene ved ettergivenhet i møte med tyranner. For å bruke Winston Churchills særs treffende ord: An appeaser is one who feeds a crocodile—hoping it will eat him last.

Det er nettopp av den grunn at Ukrainas kamp er vår kamp. Årsaken til at Ukrainas sak har resonnert så sterkt i Vesten, er det faktum at Zelenskyj og ukrainerne har minnet oss om betydningen av demokrati, og at kampen for demokrati er, og bør være, en universell kamp for alle frihetselskende borgere. Ukraina er således ikke bare i kamp for egen eksistens, men også i kamp for demokratiet som sådan. Det betyr også at vi i Vesten har en moralsk plikt til å bidra. Måten Vesten generelt og USA spesielt har bidratt med våpen og humanitær hjelp på, har revitalisert ideen om Vesten og verdifellesskapet som de liberale demokratiene deler.

At Olufsen-Mehus kritiserer USA for å støtte demokratiet i Ukraina er forstemmende. Uten den amerikanske hjelpen er det tvilsomt om Ukraina kunne stått imot det russiske overfallet. Det ville også undergravd den liberale orden og kampen for demokratiske verdier.

Olufsen-Mehus stiller spørsmål ved hvor langt Vesten er villig til å gå for å beskytte disse verdiene. Svaret bør være opp til Ukraina. All den tid Ukraina er villig til å yte motstand, bør våpnene og støtten fra Vesten strømme inn. Olufsen-Mehus avslutter med å skrive at «først når det er fred, kan vi jobbe med diplomati for demokrati». Men dette er, med respekt å melde, bare tøv. Diplomati er lite annet enn en kommunikasjonskanal og eksisterer ikke uavhengig av alt annet. Faktum er at Ukrainas beste diplomatiske kort er å påføre Putin så store militære tap at lysten til å fortsette aggresjonen dempes. Det vil gjøre Ukrainas forhandlingskort vesentlig bedre enn å forfølge «fredslinjen» til Olufsen-Mehus.