Moskvas folkemorderiske krig mot Ukraina og nye informasjonsstrategi

Innlegget ble først publisert på Euromaidan Press.

For to uker siden gjenopptok og trappet Russland opp krigen mot Ukraina. De russiske invasjonsstyrkene angriper ikke bare den ukrainske hæren, men også sivile, inkludert ubevæpnede kvinner og barn. 9. mars bombet Russland en fødeavdeling i Mariupol, en by som nå ser ut til å være fullstendig omringet av fienden. For noen dager siden bekreftet Verdens Helseorganisasjon (WHO) 18 russiske angrep mot ukrainske sykehus, ambulanser og helsearbeidere. Dette i tillegg til de vanlige – og som vi nå vet – bevisste angrepene mot bolighus og sosial infrastruktur.

Mengden av menneskelig lidelse som de russiske invasjonsstyrkene har satt i gang, er vanskelig å fatte. Sist Ukraina opplevde noe lignende det som skjer nå, var på begynnelsen av 1940-tallet under Nazi-Tysklands invasjon. Under andre verdenskrig ble den ukrainske jorden oversvømt med ukrainsk blod, men etter at nazistene ble jaget ut av landet, fulgte deres kommunistiske tvillinger i Det tredje rikets fotspor.

De russiske grusomhetene som nå skjer i Ukraina, er ikke bare krigsforbrytelser. Vi har nå en svært klar forståelse av hva som er Kremls endelige mål i Ukraina. Det er ikke bare ødeleggelsen av den ukrainske staten. Det endelige målet er et folkemord på den ukrainske nasjonen. Ifølge FNs legale definisjon, betyr ordet «folkemord» «handlinger som blir utført i den hensikt å ødelegge, helt eller fullstendig, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan».

Den ukrainske nasjonen er en torn i øyet for Putin-regimet. Russiske eliter omtaler Ukraina som «et anti-Russland». Det de mener med dette, er at Ukraina samtidig som det er et land som er kulturelt likt Russland, tilbyr et sosiopolitisk perspektiv som er radikalt annerledes enn det tilbakeskuende sivilisatoriske verdensbildet til ledelsen i Kreml. Ukrainas politiske prosjekt og dets liberale, moderniserende driv undergraver selve grunnlaget for Putin-regimet.

Ukraina er et «anti-Russland» på den måten Kremls propagandister uttrykker det: «Så lenge det er Putin, er det Russland. Ingen Putin, ikke noe Russland.»

Derfor er Kremls mål å gjennomføre det Putin har sagt åpent i mange år: «Ukraina eksisterer ikke, det finnes ikke noen ukrainsk nasjon».

Og nå, som en ond trollmann, ønsker Putin å gjøre ordene sine til virkelighet og utslette den ukrainske nasjonen.

Det er enten regimet hans og arven fra ham, eller Ukraina. «Ingen av dem kan leve så lenge den andre overlever», som J. K. Rowling skriver i bøkene om Harry Potter.

Derfor er Kremls plan som følger:

• Å drepe så mange som mulig av dem som forsvarer Ukraina, for å ødelegge ukrainernes motstandsvilje.
• Å tvinge andre ukrainere med en sterk følelse av nasjonal identitet til å forlate Ukraina og søke tilflukt i andre land.
• Å underlegge seg de som blir igjen, og undertrykke deres etniske selvbevissthet.
• Å befolke Ukraina på nytt med folk fra Russland, helst med folk fra ikke-slaviske grupper som ikke vil ha noen emosjonell eller historisk forbindelse til ukrainsk kultur og tradisjoner.

Dette er et folkemord på ukrainere, den endelige løsningen på det ukrainske spørsmålet.

Russland er mer og mer isolert i verden, mens Ukraina opplever en overveldende internasjonal støtte. Ikke bare hjelper utenlandske regjeringer Ukraina i dets eksistensielle kamp mot den folkemorderiske, russiske invasjonen. Men også tusenvis, om ikke hundretusenvis, av initiativer fra sivilsamfunnet, fra generøs humanitær hjelp til briljante operasjoner fra hacker-aktivister.

Og til forskjell fra 2014, da Russland annekterte Krimhalvøya og invaderte deler av Øst-Ukraina, har Russland denne gangen fullstendig tapt informasjonskrigen. Ingen sinnsfriske mennesker tror lenger på Russlands løgner.

Russlands kommende motangrep i informasjonskrigen mot Ukraina

Men det vil være en alvorlig feil å tro at Russland ikke vil gå til motangrep i informasjonsrommet. Tvert imot er de allerede i gang med å prøve å slå tilbake mot den forente, internasjonale fronten til støtte for Ukraina.

Den nåværende strategien til Kreml på den internasjonale arenaen er ikke å rettferdiggjøre den russiske invasjonen av Ukraina. De vil selvsagt fortsette å lyve skamløst om den folkemorderiske krigen de utkjemper i Ukraina. Den russiske krigsforbryteren og utenriksministeren Sergej Lavrov har til og med gått så langt som å si at Russland ikke har invadert Ukraina.

Men det er ikke den viktigste strategien, siden ingen uansett tror på forklaringene deres.

Den viktigste strategien går ut på å overbevise Vesten om at Ukraina er like ille som Russland, og at Vesten derfor bør slutte å støtte Ukraina.

Kremls desinformasjonsmaskineri jobber nå utrettelig med å fremme denne fortellingen ved å dikte opp falske historier om ukrainere som planlegger kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Disse desinformasjonsfortellingene kan ha som mål å skape et informasjonsmiljø for falsk flagg-operasjoner i den hensikt å anklage Ukraina for krigsforbrytelser. En annen taktikk Moskva bruker til å promotere ideen om at Russland og Ukraina er likeverdige, er den kyniske påstanden om at såkalte «vanlige russere» også er ofre for krigen. Denne fortellingen skal overbevise vestlige samfunn om at det er vanlige innbyggere i både Ukraina og Russland som lider under en krig startet av politikere.

Selvsagt promoterer Kreml denne ideen i det skjulte, siden målgruppen er folk som er kritiske til Putin-regimet. Men til tross for dette er ideen et verktøy for Kremls utenrikspolitiske interesser, og det er viktig å følge med på hvem det er som fremmer den.

Avslutningsvis er det viktig å understreke en ting: Russlands fornyede invasjon av Ukraina er en folkemorderisk krig som har som mål å utslette den ukrainske nasjonen. Og ingen russisk borger er et offer for denne krigen. Russiske mødre, koner, søstre og døtre som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre som dro til Ukraina for å drepe, voldta og plyndre er ikke ofre for krigen. De eneste ofrene for denne folkemorderiske krigen er ukrainere, og det er umoralsk å prøve å dele offerstatusen deres med noen andre. Og når det gjelder såkalte «vanlige folk i Russland», la meg dele et sitat med dere fra en melding jeg fikk fra en russisk venn som nylig forlot Russland fordi hun ikke holdt ut livet der lenger:

«Dette er ikke den fremtiden jeg ønsket meg når jeg deltok i antikrigsdemonstrasjoner gjennom alle disse årene. Jeg stemte aldri på Putin, men jeg elsket alltid landet mitt fordi jeg alltid trodde at Russland var folket, og at folket ikke var Putin. Men denne uhyrlige krigen har kastet lys over virkeligheten, og fjernet de rosenrøde brillene mine. Jeg trodde det var mange av oss som drømte om å bo i et fritt Russland. Men det viste seg at vi ikke bare var en liten gruppe, vi var bare noen få personer. Flertallet av dem som bor i Russland – selv om de ikke stemte på Putin – ønsker ikke å se virkeligheten i øynene eller fatte situasjonen. De fortsetter å leve sine enkle og greie liv, fester, nyter god mat, morer seg og anklager Europa og USA for alt som er galt. Jeg forlot Russland for å fortsette å være menneskelig.»

Anton Shekhovtsov er forsker. Han er blant annet tilknyttet Utrikespolitiska Institutet (UI) i Sverige og Universitetet i Wien. (Oversatt fra engelsk av John Færseth)