Noen innsikter fra krigen i Ukraina

Et av aspektene ved krigen i Ukraina som er oversett, er at dette egentlig er en ganske liten krig. Russland invaderte med ca. 190 000 soldater. Dette er i historisk sammenheng nesten latterlig lavt. Da Tyskland invaderte Polen – et land omtrent på størrelse med Ukraina – i 1939, gjorde de det med 2 millioner soldater. Da de invaderte Sovjetunionen, hadde de 3,8 millioner (inklusive allierte), og ble møtt av over 4 millioner sovjetiske soldater. Koreakrigen ble utkjempet på et område som er ca. en tredel av Ukraina, og involverte på det meste nesten tre millioner soldater. Golfkrigen ble utkjempet med to millioner soldater, mer enn dobbelt så mange som kjempet i Irak-krigen 13 år senere. Kriger utkjempes med stadig færre krigere per kvadratkilometer.

Siden russerne ikke har noe stort teknologisk overtak, virker det på bakgrunn av tidligere konflikter nærmest utrolig naivt av russerne at de trodde de skulle vinne krigen med letthet. Dronevideoer fra fronten viser da også hvor begrenset krigen er. Man ser kilometer på kilometer med skyttergraver bemannet av kanskje 5-6 mann per hundre meter. Enda mer naivt er tanken på at 200 000 soldater skulle kunne okkupere et land med over 30 millioner innbyggere. Dette er langt utenfor min ekspertise, men en mye sitert studie av James T. Quinlivan estimerer at man trenger minst én soldat per 50 innbyggere for å passivisere en fiendtlig befolkning. Quinlivan (1995). Se også Krause (2007). Det blir 860 000 soldater for å okkupere Ukraina, hvilket er mer enn hele den russiske hær samt paramilitære styrker. Det kan nevnes at Storbritannia på det meste hadde 900 000 soldater bare i sin del av Vest-Tyskland etter krigen. Det er meget tvilsomt om dagens Storbritannia i det hele tatt er i stand til å reise en hær på 900 000 soldater. Dagens britiske hær er på litt over 80 000 soldater.

Siden krigen har gått så dårlig, har russerne forsøkt å øke antallet soldater, men de har tydelig store problemer med å stable slagkraftige nye styrker på beina. Mange tykkfalne menn i 40-årene har blitt sendt til fronten på begge sider med eldgamle kalasjnikover. I dag har russerne etter sigende klart å stable på bena 500 000 mann. Ukraina har det ikke enklere. Ukraina mobiliserte og trente 40-80 000 soldater for å iverksette sin motoffensiv. I historisk perspektiv er dette veldig lite, og det var på langt nær nok.

Det finnes ingen land i dag som er i stand til å erobre, okkupere og pasifisere et mellomstort land. Det er flere årsaker til dette. Økonomi er viktig. Gode velutstyrte soldater er fryktelig dyre i drift. Det virker kanskje paradoksalt, men det var relativt sett mye billigere å holde unge menn i uniform med tidsriktig utstyr i 1940 enn det er i dag. Kostnadene ved å produsere militært utstyr har økt nærmest eksponentielt siden andre verdenskrig. Det kostet 7-800 000 dollar (i dagens priser) å produsere en sherman-stridsvogn. Kostnaden ved å produsere dagens amerikanske stridsvogn er mer enn ti ganger så høy. En spitfire kostet i dagens priser 5-6 millioner norske kroner i 1940. En F-35 koster ca. 110-120 millioner kroner. Da snakker vi altså 20-gangeren. Forskjellen i ammunisjons-, drifts-, opplærings- og vedlikeholdskostnader er enda større. For å vedlikeholde et jagerfly under annen verdenskrig trengte man et par bilmekanikere med etterutdanning. I dag trengs et team med kompetanse på mastergradsnivå.

Demografi har forsterket denne utviklingen. I nesten alle militært viktige land, med unntak av India og til dels USA, har fødselstallene stupt de siste 30 årene. Sagt på en annen måte: Knappheten på unge kvinner og menn relativt til de som er 50 år eller eldre har økt og det øker kostnaden av å ha en betydelig andel av unge i uniform. I Russland og Kina har denne utviklingen vært ekstrem. Kina har nesten dobbelt så mange 50-åringer som 25-åringer. I Russland er det ikke stort bedre. Om noen år er disse 50-åringene blitt 60-åringer og kostnaden av ikke å erstatte disse i arbeidsstyrken, men heller å putte unge mennesker i uniform, kommer til å øke dramatisk. Det kan nevnes at Ukraina inntil nylig ikke mobiliserte menn under 27 år. Det er ikke så rart. De har ikke så mange av dem

Kvinners yrkesdeltakelse gjør ikke ting lettere. Der man tidligere kunne erstatte tapet av mobiliserte unge menn fra arbeidslivet med kvinner utenfor arbeidsstyrken, må de nå trekkes ut av det sivile arbeidsliv, og det medfører betydelige kostnader.

Siden slutten på den kalde krigen har de fleste større militære makter redusert antallet soldater. I perioden 1990 til ca. 2014 kunne dette rettferdiggjøres av at man trodde at tiden for store konflikter var over. Men også etter at russisk og kinesisk politikk gjorde det klart at de ikke ble så godt integrert i en global og fredelig verdensorden som man hadde håpet, har ikke den totale mengden soldater hos de største militærmaktene, inklusive Kina og Russland, utvist økning av betydning. Økonomi og demografi er en viktig del av forklaringen på dette.

Konklusjonen må være at et stort land kan drive angrepskrig mot mindre land. Men ingen har råd til å passivisere et okkupert landområde av noen størrelse bortsett fra når disse områdene er veldig små, slik som Kosovo. Om lederne av potensielt aggressive nasjoner er noenlunde rasjonelle, burde de innse at om de forsøker dette, risikerer de en repetisjon av Irak, Afghanistan eller Ukraina. Dersom Folkerepublikken Kina bestemmer seg for å erobre Taiwan, må de etter Quinlivans tommelfinger regel sette av halvparten av dagens samlede bakkestyrker for å gjennomføre en okkupasjon. Det er vel å merke halvparten av bakkestyrkene før en invasjon. En konvensjonell invasjon av det teknologisk sofistikerte og USA-støttede Taiwan vil dramatisk redusere størrelsen på den kinesiske hær og dermed mengden av tilgjengelige okkupasjonstyrker.

Jeg kjenner ikke til hvilke planer israelske politiske og militære myndigheter legger til grunn for krigføringen på Gazastripen, men det er lett å tenke seg at de gjør den samme type overveielser som Quinlivan, hvilket i så fall påvirker krigføringen deres. Om en godtar CIAs anslag på Gazastripens befolkningsstørrelse betyr det at man trenger 40 000 soldater for å passivisere Gazastripen. Antakelig trenger man mer, siden Gazastripen har en relativt ung befolkning konsentrert i urbane områder.

Men selv om man ser bort fra problemene med å passivisere et okkupert område, er det fortsatt ekstremt kostbart å erobre et territorium. Dersom nasjonene som kriger er teknologisk jevnbyrdige, er også en vellykket angrepskrig nærmest umulig om ikke landet som angripes er relativt lite. Å skaffe seg det nødvendige overtak i materiell og soldater er rett og slett for dyrt.

Implikasjonene av disse trendene for norsk forsvarspolitikk er interessante. Russland har aldri vært relativt svakere økonomisk, militært og demografisk, og dets potensial til raskt å hente seg inn etter krigen i Ukraina virker begrenset. Ifølge The Economist hadde Sovjetunionen etter andre verdenskrig kapasitet til å produsere tusenvis av tanks i måneden. I dag kan Russland produsere tjue! (Noen flere om man tar med oppgradering av eldgamle tanks på lager.)

Man kan trekke to lærdommer av dette:

1: Russland har ikke brukt de siste 23 årene under Putin på å forberede seg på en stor militær konflikt.

2: Det vil ta mange år før Russland igjen kan bli en konvensjonell militær trussel mot Vest-Europa, og de demografiske og økonomiske kostnadene for Russland ved å gjennomføre en slik opprusting vil antakelig være prohibitive.

Det siste punktet tilsier at vi i Norge bør være forsiktige med å gjennomføre en altfor rask gjenopprustning etter at Høyre og Arbeiderpartiet i mer enn 20 år har gjort så godt de kan for å ødelegge forsvaret av norsk territorium. Det er en betydelig sannsynlighet for at dagens krig fører til et hardt tiltrengt regimeskifte i Russland. En massiv opprusting av konvensjonelle styrker i Vesten reduserer sannsynligheten for dette. En annen implikasjon er at vi i Norge godt kan gi Ukraina noen flere leopard-stridsvogner og diverse annet militært utstyr. Vi kommer ikke til å trenge dem selv på mange år.