Med vestlig støtte vil den ukrainske krigsøkonomien seire over den russiske

Dette er den tredje og siste artikkelen om krigsøkonomi.

Den første artikkelen omhandlet krig og statlige konflikter sett fra et økonomisk perspektiv, og definerte hva krigsøkonomi er og ikke er.

I den andre artikkelen undersøkte jeg hvilke tiltak en stat kan sette inn for å finansiere en krig og omdanne samfunnet til en krigsøkonomi, blant annet gjennom noen historiske eksempler, i særlig grad den amerikanske krigsøkonomien under andre verdenskrig.

I denne siste artikkelen skal jeg forsøke å analysere krigsøkonomiene til Ukraina og Russland, hittil i krigen.

I den andre artikkelen om krigsøkonomien til USA, skrev jeg at liberale demokratier med et markedsbasert økonomisk system, vil ha en fordel når staten skal mobilisere samfunnet til krigsinnsatsen. Men dette gjelder kun dersom krigen oppfattes som eksistensiell og legitim.

Autoritære stater vil ofte ha en fordel i en krigssituasjon – i hvert fall på kort sikt – fordi staten allerede har virkemidlene som skal til for få sin vilje igjennom i befolkningen, økonomien og samfunnet for øvrig. Men en autoritær stat vil slite mer på lengre sikt, ettersom disse statene – som oftest – har færre «frie» ressurser i samfunnet som kan mobiliseres, samt at en autoritær stat må ta i bruk stadig mer autoritære virkemidler for å få ønsket effekt og målsetninger.

I dagens krig mellom Russland og Ukraina er det viktig å ha med denne innsikten når de to landenes krigsøkonomi skal analyseres.

Det er ingen tvil om at Russland har et stadig mer autoritært styre. Men samtidig er dagens Russland likevel langt unna det totalitære sovjetiske samfunnet Stalin styrte under andre verdenskrig. Putin må, i hvert fall til en viss grad, fremdeles hensynta både den russiske eliten og middelklassen (spesielt i Moskva og St. Petersburg) på en måte som Stalin aldri hadde tolerert.

Et annet problem for Putin er at krigen ble oversolgt til befolkningen. Det som i utgangspunktet skulle være en rask og effektiv «spesialoperasjon», har blitt dratt ut – i både tid og kostnader – til en mer langvarig stillingskrig. Verken befolkningen, eliten eller det russiske statsapparatet for øvrig var forberedt på krigen, noe som har bidratt til at de fordeler som en autoritær stat har, i hvert fall på kort sikt, i svært liten grad lot til å bli tatt ut.

For Ukraina er situasjonen delvis motsatt. Ukrainske myndigheter har i flere år gjort forberedelser på at Russland kunne gjennomføre en fullskala invasjon (selv om landene har vært i krig siden 2014). Men da varslene om at invasjonen var nært forestående, valgte den ukrainske staten å tone ned farene. Blant annet på grunn av tilstanden til og mengden soldater som Russland hadde oppmarsjert mot den ukrainske grensen ble ansett som for få.

Når invasjonen likevel endte opp med å skje, og spesielt i etterkant av Putins absurde og genocidale argumentasjon for invasjon, oppfattet den ukrainske befolkningen krigen som en eksistensiell trussel. Dette bidro til at den ukrainske staten fikk både politisk makt og folkelig aksept for å sette inn autoritære tiltak for å mobilisere hele det ukrainske samfunnet til krigsinnsatsen.

Et godt eksempel på dette er hvordan den ukrainske befolkningen og selskaper, som før invasjonen hadde liten skattevilje, nå har startet med å betale inn forskuddsskatt før forfall. Ukrainere i utlandet og i de okkuperte områdene har også betalt inn skatt til myndighetene.

Dette gjenspeiles også ved å se på forskjellen på hvor stor andel av samfunnets ressurser som er blitt mobilisert til krigføringen.

Les den første artikkelen i serien:

Er vi i en krigsøkonomi?

Mats Kirkebirkeland

Ukrainas økonomi er fullmobilisert, mens Russlands krigsøkonomi går for halv maskin

Ifølge Stockholm International Peace Research Institute var forsvarsutgiftene til Ukraina på 44 milliarder USD i 2022. Dette var en økning på 640 prosent fra 2021. Andelen av BNP som går til forsvaret er oppe i hele 34 prosent i 2022, opp fra 3,2 prosent i 2021.

Russlands forsvarsutgifter var 86,4 milliarder USD i 2022, altså omtrent dobbelt så mye som Ukrainas forsvarsutgifter. Men selv om Russlands forsvarsutgifter økte med 9,2 prosent fra 2021 til 2022, utgjorde forsvarsutgiftene som andel av BNP kun 4,1 prosent.

Den viktigste årsaken til forskjellen mellom Ukraina og Russland er som kjent størrelsen på de to økonomiene.

I 2021, før invasjonen, hadde Russland en befolkning på 145,4 millioner, et bruttonasjonalprodukt på 1840 milliarder USD og en gjennomsnittlig prisvekst på 6,7 prosent.

I 2022, i løpet av krigen, har Russlands befolkning sunket til 143,4 millioner, men det russiske bruttonasjonalproduktet hadde likevel økt til omtrent 2022 milliarder USD (blant annet som følge av styrkning av rubelen). Den gjennomsnittlige prisveksten i Russland steg til 13,8 prosent i 2022.

Samlet sett har den russiske økonomien håndtert både krigen og vestlige økonomiske sanksjoner overraskende bra – i hvert fall på kort sikt.

En viktig årsak til dette er at mange land utenfor Vesten ikke bare har opprettholdt handelsforbindelsene til Russland, men også økt handelen.

En annen viktig faktor er at Russland fremdeles «handler» med Vesten via tredjeland, gjennom såkalt «parallellimport».

For Ukraina er konsekvensen av krigen veldig mye verre. I 2021, før invasjonen, hadde Ukraina en befolkning på 41 millioner (ekskludert Krimhalvøyen, men inkludert de okkuperte områdene i Donbas) og et bruttonasjonalprodukt på omtrent 200 milliarder USD.

Ukraina hadde altså omtrent 30 prosent av den russiske befolkningen, men den ukrainske økonomien utgjorde kun omtrent 10 prosent av den russiske økonomien.

Siden da har både den ukrainske økonomien og demografien forverret seg ytterligere som følge av krigen. I 2022 opplevde Ukraina et økonomisk fall på over 30 prosent, med en økonomi på rundt 150 milliarder USD.

Ukraina er allerede i en demografisk skvis

Siste offisielle tall fra Ukrainas statistikkbyrå fortalte at den ukrainske befolkningen i de myndighetskontrollerte områdene, i forkant av invasjonen i 2022, utgjorde 37,5 millioner.

Siden da har 7,8 millioner ukrainere blitt registrert som flyktninger utenlands (i all hovedsak i EU-land), ifølge FN. Riktignok har rundt 1,2 millioner ukrainske flyktninger returnert til Ukraina, mens mange ukrainere flytter frem og tilbake over grensen til EU, noe som gjør det vanskelig å estimere den ukrainske demografien. Men det er klart at den demografiske trenden i Ukraina, som i lang tid har vært negativ, forsterkes ytterligere som følge av krigen.

En studie fra St. Andrews-universitetet peker på et worst case-scenario for Ukrainas demografi med en befolkning på 28 millioner, der arbeidsstyrken og antall barn faller med henholdsvis 36 og 56 prosent.

Det som blir mest avgjørende for den ukrainske demografien (i tillegg til en militær seier) er hvor mange av de ukrainske flyktningene i Europa (som i all hovedsak er kvinner og barn) som velger å returnere til landet ved krigens slutt.

Russlands demografiske problemer

Nå bør det også bemerkes at heller ikke den russiske demografien ser spesielt lovende ut. Krigen har forsterket den negative trenden.

The Economist anslår at mellom en halv og én million russere har forlatt landet siden invasjonen. Men hovedårsaken til befolkningsnedgangen er at dødeligheten er betydelig høyere enn fødselstallene. Gjennomsnittlig forventet levetid for russiske menn (som i lang tid har vært mye lavere enn i andre europeiske land) har sunket med hele fem år, og ligger nå på samme nivå som for menn i Haiti – det fattigste og minst utviklede landet på den vestlige halvkule.

Likevel er befolkningsnedgangen (foreløpig) betydelig lavere i Russland enn i Ukraina – blant annet som følge av høy innvandring fra sentralasiatiske land. Men på lengre sikt vil krigen ha store konsekvenser for den russiske demografien.

Ifølge det statlige russiske statistikkbyrået har én million russiske menn mellom 20 og 40 år dratt for å kjempe i krigen i Ukraina eller forlatt Russland. Dette tilsvarer fem prosent av russiske menn i denne alderen.

Russisk økonomi har større problemer enn det offisiell statistikk viser

Det bør også nevnes at all den økonomiske statistikken som er brukt over, er hentet fra IMF, som igjen får statistikk fra respektive staters statistikkbyråer og sentralbanker. Flere, blant andre Jeffery Sonnenfeld ved Yale, har rettet sterk kritikk mot IMF for å stole blindt på økonomisk statistikk som kommer fra Russland.

Hvordan den russiske økonomien egentlig går er usikkert. Men selv offisielle tall viser store budsjettunderskudd, fallende inntekter og store kostnadsøkninger hittil i 2023, hvor en tredjedel av det føderale statsbudsjettet går til forsvar og sikkerhet.

Kreml startet allerede sommeren 2022 med å skyve stadig flere av kostnadene for krigen over på de russiske delstatenes budsjett, blant annet med krav om å etablere såkalte «frivillige» bataljoner.

De statlig eide russiske olje- og gasselskapene har fått ekstra skatteregninger for å redusere budsjettunderskuddet. Gazprom og flere andre statlig eide selskaper har også opprettet en privat hærstyrke (PMC), som nok først og fremst er et ledd i å svekke Wagner-gruppens posisjon, men også for å skyve enda flere av kostnadene for krigen over på de statlige selskapene.

Rett etter invasjonen, i takt med at Vesten innførte sanksjoner og mange vestlige selskaper trakk seg ut av Russland, gjennomførte den russiske Dumaen lovendringer som gjorde det mulig å nasjonalisere vestlige selskapers eierandeler i landet.

Men Kreml har vært forsiktig med å nasjonalisere private russiske selskaper og eierandeler, samt å øke skattene for den russiske befolkningen. I mai 2023 vedtok riktignok den russiske Dumaen en skatt på én prosent på alle transaksjoner som gjøres på restauranter, barer og nattklubber – som skal øremerkes krigen – men ellers er Kreml forsiktig med å videreføre krigens økonomiske kostander til befolkningen.

Den sisten tiden har man likevel sett en viss retorisk endring hos Kreml, hvor befolkningen forberedes på at «spesialoperasjonen» trekker ut i både tid og kostnader.

Hvor langt i autoritær retning kan Putin gå?

I en oppdatering fra den anerkjente amerikanske tenketanken ISW, 13. mai 2023, pekes det på at Putin i stadig større grad trekker paralleller mellom «den store fedrelandskrigen» og dagens krig i Ukraina, der krigen «selges» inn som eksistensiell for den russiske staten, slik som faktisk var tilfellet under den andre verdenskrig. Derfor argumenter russiske nasjonalistiske «hardlinere» for at Russland må omstrukturere økonomien, slik Stalin gjorde under andre verdenskrig.

Men for å få dette til må Putin, som allerede nevnt, ta i bruk stadig mer autoritære virkemidler. Den russiske staten er på god vei, men det er usikkert hvor langt Kreml kan gå. Det er nemlig stor forskjell mellom Sovjetunionens totalitære samfunnsmodell og Putins Russland post-1991.

At Putin gjennomførte en delvis russisk mobilisering i fjor høst, istedenfor en full mobilisering, er et godt eksempel på Putins dilemma. Ifølge britisk etterretning sliter allerede den russiske økonomien med mangler på arbeidskraft og synkende arbeidsstyrke. Men det betyr ikke at Russland ikke har mer å gå på.

Les den andre artikkelen i serien:

Krigsøkonomien i praksis

Mats Kirkebirkeland

Russland kan mobilisere mye mer

Anslagene for den opprinnelige russiske invasjonsstyrken ligger på mellom 150 000 og 190 000 soldater, mens  mellom 200 000 og 300 000 soldater ble bragt til krigen gjennom den delvise mobiliseringen i september.

I tillegg har Russland gjennomført en kontinuerlig frivillig og ufrivillig mikro-mobilisering i Russland og de okkuperte delene av Ukraina fra mai 2022 til i dag. Anslagene over antallet mobiliserte er svært usikre, men la oss si – for argumentets skyld – at Russland har rekruttert 200 000 soldater gjennom denne metoden.

Selv med de øverste anslagene (200k invasjonsstyrke + 300k delvis mobilisering høsten 2022 + 200k kryptomobilisering – siste anslag på tap (220k)) er Russland fremdeles langt unna å nå den russiske reservestyrken, som er anslått til å være på rundt to millioner.

I moderne krigføring betyr antall soldater mindre enn før, mens mengden, og ikke minst kvaliteten, på det militære utstyret og soldatene betyr mest. Men det betyr ikke at mengden soldater ikke betyr noe for evnen til å forsvare seg eller å gjennomføre offensiver.

Wagner-gruppen har hatt en viss suksess med å ta i bruk såkalt «human-wave-taktikk», som har overveldet de ukrainske forsvarsstyrkene og tvunget dem til retrett. I februar 2023 rapporterte ISW at de ordinære russiske militære styrkene hadde startet rekruttering fra russiske fengsler, mens ISW i april 2023 fant dokumentasjon på at de også hadde tatt i bruk samme taktikk som Wagner.

Den russiske fengselspopulasjonen falt med 17 000 i løpet av 2022. Men fremdeles har Russland en av verdens største fengselspopulasjoner, på godt over 300 000 innsatte.

I slutten av mai 2023 meldte ISW at den russiske Dumaen vurderer å legalisere militær rekruttering av innsatte i Russlands fengsler.

Ukraina er fullt mobilisert

For Ukraina er det verre. Straks etter invasjonen innførte den ukrainske staten unntakstilstand, generell mobilisering og forbud for alle ukrainske menn mellom 18 og 60 år å forlate landet.

Ukrainerne stilte seg i kø for å verve seg til tjeneste for landet rett i etterkant av invasjonen, men nå er det mye som tyder på at mengden frivillige som verver seg til krigen er uttømt. Ukrainske myndigheter må mobilisere menn som ikke vervet seg frivillig i krigens innledende fase.

Dette er for så vidt ikke noe nytt eller kontroversielt, heller ikke i et demokrati. Storbritannia mobiliserte store deler av den friske mannlige befolkingen i alderen 18 til 41 år under andre verdenskrig, mens USA mobiliserte 2,2 millioner amerikanere under Vietnamkrigen.

Men det er mye som tyder på at Ukraina har lite mobiliseringspotensiale igjen. Ifølge The Wall Street Journal hadde Ukraina en stående hær på 260 000 soldater ved invasjonen. I juli 2022 uttalte landets forsvarsminister at Ukraina hadde mobilisert 700 000 soldater til hæren, og opp mot 1 million om man inkluderer heimevernsoldater, politi og grensevakter.

Anslagene på den ukrainske reservepersonellstyrken før invasjonen var på rundt 900 000, noe som innebærer at Ukraina trolig har mobilisert hele sin reservestyrke og mer, mens Russland – som kan ta i bruk flere autoritære virkemidler – har godt over én million av reservestyrken igjen.

Opptrening

Men selv om Russland enda har til gode å mobilisere hele reservestyrken, vil det ikke være enkelt å gjøre det. Grunnen er politisk, som at Putin har vært forsiktig med å bruke vernepliktige soldater i krigen, men også rent praktisk. Russland har måttet bruke ressurser i Belarus for opptrening av de mobiliserte soldatene, blant annet på grunn av at mange russiske instruktører deltar i stridighetene i Ukraina eller er drept og skadet.

Så selv om Putin hadde mulighet til å bruke politisk kapital på en ny runde med delvis mobilisering eller full mobilisering, noe som vil ha store konsekvenser for arbeidsmarkedet og økonomien, vil det rent praktisk være vanskelig å gjennomføre.

Fullmobiliserte Ukraina har ikke dette problemet. De ukrainske styrkene har benyttet ressurser i Vesten, hvor også Norge har bidratt. En hel ukrainsk brigade har for eksempel fått opptrening og opplæring i Sverige.

Støtte fra andre

Altså er det ikke tilstrekkelig å vurdere den ukrainske og russiske krigsøkonomien hver for seg, uten å hensynta allierte stater og støttespillere.

I boken How to Pay for the War, skrevet av John Maynard Keynes i 1940, skrev den innflytelsesrike økonomen at Storbritannia, med en befolkning på 40 millioner, selv med full sysselsetting, redusert konsum og økt militærproduksjon, ikke hadde mulighet til å finansiere en krig mot Nazi-Tyskland, med en befolkning på 80 millioner.

For at Storbritannia skulle ha mulighet til å finansiere en krig mot en nasjon med større økonomi, må staten, ifølge Keynes, bruke flere ressurser enn det som er tilgengelig i den interne økonomien. Storbritannia vil derfor måtte trekke på eksterne ressurser som finansieres ved at staten har store budsjettunderskudd, finansiert av utlandet.

Krigen i Ukraina har klare paralleller til de to første årene av andre verdenskrig, der demokratiske Storbritannia holdt ut mot de betydelig økonomisk sterkere autoritære aksemaktene på kontinentet.

På samme måte som Storbritannias krigsøkonomi ble holdt flytende av støtte fra USA, blant annet kongressvedtaket om «lend-lease-programmet» i 1940, holdes Ukrainas krigsøkonomi flytende av store finansielle og militære donasjoner fra vestlige stater, samt vestlige allierte som Japan og Sør-Korea.

Russland har derimot fått svært lite finansiell og militær støtte utenfra. I tillegg til Belarus, som allerede er nevnt, er det i all hovedsak militær støtte, i form av droner i bytte mot russiske jagerfly fra Iran som har vært gjeldende. Russland har også kjøpt artillerigranater og missiler fra Nord-Korea.

Men den store frykten som mange i Vesten hadde, om at Kina skulle forsyne Russland med militært materiell, synes – foreløpig – ikke å slå til.

Russland har derfor satset på en viss «Ukraina-trøtthet» i vestlige stater, etter at krigen har vart en stund. Men det er lite som tyder på at den vestlige villigheten til å støtte Ukraina er redusert. Snarere tvert imot.

Vestlige stater har ikke bare opprettholdt den finansielle støtten, men også gradvis økt den militære støtten ved å forsyne Ukraina med stadig mer avansert militærteknologi, som luftvern, langtrekkende missilsystemer, tanks – og etter hvert – jagerfly.

Den folkelige støtten til Ukraina og motstanden mot Russland i vestlige NATO-land er også overraskende stabil – selv om amerikanerne, særlig republikanske velgere, viser en viss «Ukraina-trøtthet».

Ukrainas krigsøkonomi vil seire så lenge vestlige stater opprettholder støtten

De krigsøkonomiske lærdommene fra andre verdenskrig er mange, men en av de mest klare var at størrelsen på økonomien var avgjørende for at de allierte kom seirende ut.

På kort sikt har riktignok autoritære stater en stor fordel ettersom myndighetene kan iverksette nødvendig statlige inngrep i økonomien raskere enn demokratiske stater. Men på lengre sikt har liberale demokratiske stater en fordel, ettersom økonomiene som oftest er både større og mer dynamiske enn økonomiene til autoritære stater.

Dette gjenspeiles også i Ukraina-krigen.

Vestens gradvis økte støtte til Ukraina har kommet i flere bølger. Men når den demokratiske og byråkratiske prosessen først er satt i gang, er den vanskelig å stoppe. EU er for eksempel i gang med å utarbeide sin 11. sanksjonspakke mot Russland. Skruen mot den russiske økonomien strammes sakte, men sikkert, til.

De økonomiske forskjellene mellom Ukraina-blokken og Russland-blokken er også enorme. Mens Sovjetunion-blokken ved slutten av den kalde krigen hadde åtte prosent av verdens befolkning og 10,5 prosent av økonomien, utgjør dagens Russland-blokk henholdsvis 2,5 og 3,5 prosent av verdens befolkning og økonomi.

De aller fleste av Ukrainas vestlige støttespillerne ligger fremdeles langt unna å bruke én prosent av sitt BNP på finansielle og militære donasjoner så langt i krigen.

Ukrainas krigsøkonomi vil seire så lenge vestlige stater opprettholder støtten.