Om krimsjangeren som fenomen: Baksiden av Kardemommeby-bildet

La oss tenke litt på dette begrepet: skrekkblandet fryd. Litt som skadefryd er den så mye mer spennende enn bare ren fryd, og det får meg et kort øyeblikk til å si som Strindberg: Det är synd om människan. Stakkars oss som sørger for at en opplevelse ikke er utelukkende positiv – for å kunne nyte den mer enn vi ville gjort ellers. Kanskje det er her vi finner forklaringen på forutsetningene og suksessen til Nordic Noir, den nordiske/skandinaviske kriminalsjangeren som har vokst siden 60-tallet og det generelt pussige fenomenet nordmenns elsk på påskekrim. Det blir ikke bedre enn hyttetur i fjellheimen, skitur med kvikklunsj og kveld med mord – på trygg tv-avstand fra oss heldige som nyter livet.

I skrivende stund venter jeg spent på filmatiseringen av Snømannen, Jo Nesbøs bestselgende og verdensberømte kriminalroman, ikke egentlig fordi jeg synes det er så hyggelig å sitte to timer i en kinosal og bli så vettskremt at jeg må klynge meg til kjæresten min helst med lyset på i noen netter, men snarere fordi jeg synes Hollywood-satsingen på filmen er for interessant til å gå glipp av.

I skrivende stund er jeg forøvrig også på hyttetur, og den første snøen faller rundt den gamle tømmerhytta i Valdres. På pussig vis forenes her de to tingene Norden er mest kjent for utenfor våre (dårlig kjente) grenser: krim og, selvfølgelig, hygge. Heklede oldemorstepper, kanelboller og grusomme mord har gjort oss nordboer til verdens lykkeligste. Godt for hjertet alt sammen.