Kristendommens undervurderte rolle i liberalismens utvikling

«Kristne verdier» er ikke lenger på moten.

I Norge blir de trolig forbundet med KrFs konservative verdipolitikk eller noe Sylvi Listhaug kunne finne på å prate om. Det kristne høyres radikale uttrykk og ekstreme standpunkter innenfor for eksempel abort, har neppe bidratt til å øke verdienes status hos allmennheten.

For egen del har jeg vel aldri vært kristen, selv om jeg er døpt og gikk på søndagsskole. Mye av ungdomsopprøret bestod i aktiv motarbeiding av kristendommens – og ikke minst Kirkens – innflytelse på politikk, og det var en selvfølge med borgerlig konfirmasjon. Ikke bare var jeg ateist, men også anti-teist: Jeg var mot at guder burde ha en rolle i folks liv.

Antagelig har jeg ikke vært alene om disse oppfatningene. Blant moderne, sekulære mennesker blir kristendommen trolig sett på som en anakronisme, en døende «greie» som vil forsvinne av seg selv. Trolig mener også de fleste som oppfatter seg som liberale i dag, at kristendommens rolle opp gjennom historien har vært negativ – den har bidratt til kvinneundertrykking, maktovergrep, homofobi og vært en bremsekloss for progressive fremskritt.

Også skolebøkene har sannsynligvis vært med på å forme dette negative inntrykket av kristendommen i dag, med et kritisk fokus på denne religionens mer mørke sider – mens andre religioners problematiske aspekter ofte har vært underspilt.

Selve blekket som all historie er skrevet med, er bare flytende fordommer, ifølge Mark Twain, som også tilføyer at noe av det mest interessante med historien er hva som ikke skrives i den. Nærlesning av nyere verker om kristendommen, med informasjon som er vanskeligere tilgjengelig, har for iallfall min egen del ført til et mer nyansert syn på kristendommens positive betydning.

Idéhistorien er nemlig full av krumspring, omveier og overraskende vekselvirkninger, der tilsynelatende gode intensjoner og klare tanker får spuriøse utslag. Sosialdemokratiene i Skandinavia er for eksempel basert på en fellesskapstankegang, men samtidig har også individuelle rettigheter i velferdsstaten vært med på å fremdyrke en radikal individualisme i disse samfunnene. Margaret Thatcher forsøkte å forene en mer konservativ familiepolitikk og en fri markedsøkonomi – med det resultat at sistnevnte understøttet en sterkere individualisering og trolig flere skilsmisser.

Tilsvarende eksisterer det en rekke sammenhenger mellom kristendommens inntog i Vesten (og dermed Norge), som paradoksalt nok har hatt en rekke både intenderte og ikke-intenderte implikasjoner for personlig frihet.

Kristendommen som individualismens fødselshjelper

Mine ankepunkter mot kristendommen tidligere har i stor grad dreid seg om religionens bånd på individuell frihet, og en sterkt frihetsinnskrenkende kollektivisme og altruisme. I dag mener jeg det er behov for en klar modifisering av mitt gamle standpunkt.

Riktignok vektlegger kristendommen mennesket som et sosialt vesen, med plikter overfor både seg selv og andre. Men, som J. Gresham Machen skriver i sin bok Christianity and Liberalism, vektlegger kristen etikk også «the worth of the individual soul», ved å tilby enkeltmennesket «a refuge from all the fluctuating currents of human opinion, a secret place of meditation where a man can come alone into the presence of God». Mennesket er et mål i seg seg selv, og kristendommen «rejects altogether any means of salvation which deals with men in a mass; it brings the individual face to face with his God».

Om en slik idé om individet i dag kan synes selvsagt, vil et blikk på historien raskt gjøre det klart at det ikke alltid har vært slik. Både juridisk og sosialt var individer i mange sammenhenger først og fremst medlem av sin familie eller sin klan. Blodhevn er et av de fremste eksempelet på en slik logikk: Der hevner offerets slektninger seg ikke bare på gjerningsmannen, men like gjerne på dennes pårørende. Blodhevn ble forbudt i Norge først på 1200-tallet. Utviklingen mot at det er individet som er det juridiske subjektet, finner sin parallell i at det i kristen tenkning er individet som er det moralske subjektet, fordi det nettopp er individer, ikke familier, klaner, stender eller nasjoner som frelses.

Hva med de mer formynderske, undertrykkende delene av kristendommen, da? De finnes absolutt. Og man kan utvilsomt finne støtte for skepsis for eksempel både mot kvinners rettigheter og homofile i bibelske bruddstykker. Mange bruker tekstene slik også i dag. Samtidig er ikke dette så rett frem eller så enkelt.

Larry Siedentop argumenterer i boka Inventing the Individual: the Origins of Western Liberalism for at vi bør kontrastere kristendommen med hvordan de romerske og greske samfunnene fungerte. Fornuften ble der forvaltet av egen elite. Kvinner og barn ble sett på som menns eiendom. Samfunnene var ekstremt hierarkiske, med «radically unequal social identities» og utbredt slavebruk, og med liten sosial mobilitet. Det er likevel ikke til å stikke under stol at grupper også tidvis har fått sin stilling forverret med kristendommens utbredelse. Blant annet fikk homofile i stor grad verre vilkår under innflytelse fra kristen tenkning – både gjennom Justinians store lovbok på 500-tallet, eksplisitt motivert av beretningene om Sodoma og Gomorra, og siden gjennom romerrettens utbredelse i middelalderens Europa.

Mye av grunnlaget for vestlig tenkning og liberale verdier springer likevel trolig ut av tanken om at man selv er ansvarlig og har et direkte forhold til Gud. Siedentop trekker blant annet veksler på tanker fra Paulus om at Jesus var med på å forrykke forholdet mellom Gud og individ:

«Paul’s message is directed not merely to Jews but to all humanity. It is an invitation to seek a deeper self, an inner union with God. It offers to give reason itself a new depth. Rationality loses its aristocratic connotations. It is associated not with state and pride but with a humility which liberates.»

Mens gudsdyrking tidligere skjedde nesten utelukkende gjennom egne institusjoner, fremhevet kristen tenkning det personlige forholdet. Kristendommen er også universalistisk, og siden alle er Guds barn, er det en mer radikal tankegang om likeverd. Dette har igjen trolig betydning for et individualistisk syn på mennesker.

Siedentop hevder faktisk at de grunnleggende liberalistiske ideene kan spores tydeligere tilbake til kristne tenkere – som Augustin og William av Ockham – enn mer humanistiske renessansefilosofer. Som han sier, er hans antakelse at «the Christian conception of God provided the foundation for what became an unprecedented form of human society».

Kristendommen sprenger dermed grensene som ellers skiller ulike folkeslag og øvrige skillelinjer. For å si det med Paulus: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.»

Det mest bemerkelsesverdige utslaget av denne tankegangen er avskaffelse av slaveriet. Selv om kristne har hatt et ambivalent forhold til slavehold, og selv om kristendommens inntog i seg selv aldeles ikke avskaffet det fullstendig, ble i det minste motstanden mot kristne slaver et skritt i riktig retning. Slaver kunne konvertere, og på den måten bli frie.

Mot slutten av 1700-tallet ble den kristne slavemotstanden mer konsekvent, og særlig i britiske kolonier ble slaveriet motarbeidet. Interessant nok var slavemotstanden ofte drevet frem av mer aktivistiske og radikale kirkesamfunn, blant annet ulike evangeliske retninger. Stifteren av metodistkirken, John Wesley, forfektet at «liberty is the right of every human creature, as soon as he breathes the vital air.»

Her til lands så vi også at kristendommens etablering førte til motstand mot kristne slaver, mens slavehold av hedninger var akseptert, i form av såkalte «treller». I løpet av 1200-tallet gikk imidlertid ordningen i oppløsningen, og trelldom ble tatt ut som sosial klasse i lovgivningen.

Kristendommen undergravde familien

I et kapittel i The Origins of Political Order, har Francis Fukuyama provoserende nok valgt tittelen «Christianity undermines the family». Dette er stikk i strid med hva den gjengse oppfatningen av kristendommen er. Fukuyama viser til hvordan katolisismen på en rekke områder innførte lovgivning som fikk stor betydning for familiene.

Det store skillet kan knyttes til at den katolske kirken ønsket å unngå at familier fikk for sterk maktkonsentrasjon. Av den grunn sørget kirken for å innføre forbud mot ekteskap for nære slektninger. Pave Gregor 2. forbød i 721 også ekteskap med gudmoren til ens barn eller med mor til ett av ens egne gudbarn. Et par tiår senere ble ekteskap forbudt inntil syvende ledd av slektskap eller «så langt tilbake man minnes».

I Christian den 5s norske lov av 1687 var ekteskap opp til tremenninger forbudt, selv om det i praksis ble tillatt mot kongelig bevilling. Begrunnelsen for forbudet var forankret i den lutherske aversjonen mot blodskam.

I samsvar med Fukuyamas resonnementer har Joseph Henrich med boka The WEIRDest People påvist hvordan den katolske kirkens forbud mot ekteskap mellom familiemedlemmer paradoksalt nok har ført til at den vestlige verden i større grad er åpen og tolerant.

Ved at man ikke lenger kunne gifte seg med søskenbarn og tremenninger, måtte katolikker finne seg ektefelle utenfor familien. Dermed ble det mer samhandling med andre enn den nære slekta. I tillegg er det godt dokumentert at inngifte også kan føre til en psykologisk profil med mindre åpenhet overfor andre.

Som en forlengelse av dette har Tom Holland i Dominion vist til at kristendommen radikalt har påvirket synet på familien, siden den foregir å være universell og ikke knytter seg til familiebånd. Mange av omtalene av familien i Bibelen er kritiske, og kristendommen prøver nettopp å foreskrive en nestekjærlig behandling av alle, også dem som er utenfor egen familie eller klan.

Sjelden er dette sagt så rett ut i flere Jesu lignelser, der man kan finne idealer om at kristne skal forkaste sin familie og heller hengi seg til å følge de religiøse bud. I Matteus 10:37-39 sier Jesus at:

«Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er meg ikke verd.»

Det er kanskje ikke akkurat det budskapet vi forbinder med «family values»-religionen i dag. Men det er interessant å reflektere over hvordan denne tilnærmingen har påvirket den høye graden av nettopp generell, upersonlig tillit som vi finner i land som Norge.

Statens og demokratiets vugge

Da Samuel Huntington på midten av 1990-tallet argumenterte for at kristendommen har hatt betydning for demokratiutviklingen, fnøs enkelte på nesa. Men hans tanker var ikke unike. Både Hegel, Tocqueville og Nietzsche har kommet med lignende tanker, basert på at det sekulære, moderne demokratiet er en speiling av kristendommens prinsipp om universalitet og like rettigheter.

Francis Fukuyama har senere behandlet disse spørsmålene, blant annet altså i sin bok The Origins of Political Order, der han også påviser hvordan konflikt mellom kristne institusjoner og verdslige makter bidro til den moderne statsdannelsen. Både ideer om maktfordeling og rettsstat springer ut av disse gnisningene. Også Larry Siedentop hevder lignende i sin bok om oppfinnelsen av individet:

«… the conviction that uncoerced belief provides the true foundation for ‘legitimate’ authority was itself the product of Christianity … presenting the process of secularization as the ‘rebirth’ of ancient humanism can be so misleading. For it ignores the moral conviction that led to the ancient theory of natural law being recast. It was that moral conviction which led to ‘rights’ becoming fundamental to the discourse of liberal secularism.»

Men også andre fenomener som støtter opp om en statsdannelse og velstandsutvikling, kan sannsynligvis direkte og indirekte knyttes til utbredelse av kristendommen.

Henrich viser til at en rekke fenomener av betydning for produktivitet, som er en forutsetning for velstand og utvikling, trolig er påvirket av kristendommen. For eksempel er muligens vårt forhold til tid og presisjon, som er mer omtrentlig mange andre steder i verden, påvirket av kristne ritualer og tenkning: Se bare på store offentlige klokker i mange byer, som blant annet skulle gjøre det enklere å følge kirkearrangementer.

I sin nye bok om menneskehetens historie, påpeker Oded Galor at det er en klar sammenheng mellom områder hvor kristendommen har hatt fotfeste, og produktivitet. Han viser dessuten til at Martin Luthers teser og teologi om et direkte forhold mellom mennesket og Gud, førte til at langt flere satset på lesing og opplæring. Når «mellomleddet» mellom Gud og mennesker ble borte, måtte man selv sørge for å ha kunnskap og innsikt – og dette hadde positive effekter på både utdanning og utvikling.

Vi kan også ta en titt på vår hjemlige Francis Sejersted, som i boka Demokratisk kapitalisme mener at Hans Nielsen Hauges kanskje viktigste prestasjon gjennom sin bevegelse var «at den gjorde det moralsk legitimt å søke profitt i markedet».

Kristendommen som et feministisk prosjekt?

Den mangler ikke på bibelske formuleringer som kan legitimere forskjellsbehandling av menn og kvinner, og at kvinner skal underordnes mannen. Samtidig må man se behandling av kvinner i et større perspektiv.

Det er ikke uvanlig at kristendomskritikere peker på hvordan (enkelte) kvinner i vikingtiden hadde relativt stor makt, og at for eksempel skilsmisserettigheter ble svekket med katolisismens inntog i Norge. Det er forsåvidt ikke feil, men tilslører også de enorme forskjellene i vikingsamfunn, der status og rettigheter var avhengig av hvor man befant seg i hierarkiet. For en trellkvinne var det nok viktigere at kristendommen arbeidet for å avskaffe slaveriet.

Det relative fremskrittet er ikke uvanlig, og kan også sees i andre religioner. Islam tillater en mann å ha inntil fire koner, noe som er kjønnsdiskriminerende, men som likevel var progressivt da religionen ble etablert – siden menn tidligere ikke hadde noen grenser for antall koner. Tilsvarende forfordeles kvinner ved at menn får mer i arv etter islamske bud, men også dette var en forbedring av en tidligere rettstilstand hvor kvinner hadde enda svakere arverett.

Jesus var langt mer tolerant overfor kvinner enn hva samtiden ellers hadde av standarder. I møte med en angrende prostituert får den syndende kvinnen full tilgivelse fra Jesus, og hun følger ham siden.

Riktignok har ikke alle sider av kristendommens mer kvinnevennlige løsninger vært den primære motivasjonen. Som Fukuyama påpeker: «The relatively high status of women in Western Europe was an accidental by-product of the church’s self-interest.» Den katolske kirken kjempet for eksempel frem eiendoms- og arverett for kvinner. Den mindre aktverdige motivasjonen for slike rettigheter var at barnløse enker og ugifte kvinner ofte donerte eiendeler til kirken.

I praksis har også innføringen av monogamiet – i hvert fall ifølge Joseph Henrich – mest sannsynlig ført til mindre krigersk, testosteronpreget adferd blant aggressive menn, som tidligere truet kvinner. Tidligere var det kamp om ressurser, herunder ektefeller, der de mest velstående og mektige hadde en rekke koner – mens andre ble avspist med ingen forhold. Dette er en oppskrift på sosial uro og konflikter; bare se på dagens incels.

Selv om det åpenbart er mulig å finne støtte for kvinneundertrykking i kristen tenkning, er det også en mer radikal tanke om likeverd – om ikke i alle familieoppgaver, så iallfall i en moralsk, spirituell forstand.

Woke

Interessant nok er dessuten mange av de mest progressive ideene og stemningene de siste årene preget av kristen tenkning: Ifølge Tom Holland er faktisk så godt som alle fenomener og tenkning i dagens moderne samfunn preget av kristendommen. Holland antar bl.a. at også «woke» er et fenomen med røtter tilbake i kristendommen. Puritanisme, angrep på kjettere og tanker om syndefall har åpenbare paralleller i de mer radikale gruppene i dag.

Tilsvarende har lingvistikkprofessor John McWhorter argumentert for at woke må sees i lys av hvordan radikale religiøse bevegelser ofte kommer til et punkt der all kritisk sans forsvinner, og troen fortrenger alle motforestillinger og øvrig logikk. Troen går fra å være et innoverskuende, personlig anliggende – og til å bli et viktig sosialt uttrykk for tilhørighet. I likhet med kristendommen, er det også en arvesynd, der hvite i Vesten allerede fra fødselen av er preget av tidligere tiders forgåelser.

Mye av det guddommelige kan neppe løsrives fra den sosiale opplevelsen av å tilhøre et idémessig fellesskap. Statsviteren Elizabeth Corey ved Baylor University i Texas har beskrevet en bemerkelsesverdig opplevelse fra en konferanse for noen år siden, som handlet om identitet. Et innslag på konferansen endte opp i oppfordringer til revolusjon. Som hun påpekte, opplevde hun at «I was not at an academic lecture at all». I stedet følte hun seg hensatt til «an Evangelical church with a charismatic pastor.»

Et av de mer kuriøse slagordene til de mest progressive bevegelsene, er «Vi er barnebarna til heksene dere ikke klarte å brenne». Sannsynligheten er imidlertid mye større for at de er i slekt med dem som brente heksene. Dessverre er woke-bevegelsen til dels blitt en semi-religiøs gruppering uten vilje til tilgivelse, og illustrerer noe av ulempene med radikalt egalitære ideer, der avvik blir slått i hartkorn med fiendskap – og som man også kunne finne i deler av tidlig kristendom.

Mer kunnskap viktigere enn budskap

Hollands påstander er dristige – både de som gjelder kristendommens generelle innflytelse og woke-inspirasjonen. Det mangler heller ikke på motforestillinger overfor Hollands og andre mer positive holdning til kristne verdier. Likevel er det vanskelig å komme bort fra at de nye fremstillingene av kristen idéhistorie og påvirkning har en betydelig argumentasjonskraft.

Selv om jeg neppe blir en målbærer av kristen etikk og teologi, og ikke vil klare å leve opp til fadderforpliktelsene jeg har overfor min niese, har jeg i det minste oppdaget enkelte grunnleggende antagelser i kristendommen som synes verd å dvele ved. Om ikke annet får denne teksten bli et bidrag til å belyse – og spre – sider ved kristen tenkning som fortjener mer oppmerksomhet.