Olympisk mageplask

Var det en parodi på nattverden slik vi kjenner den fra Leonardo Da Vincis berømte veggmaleri som ble fremført under den famøse åpningsseremonien til OL i Paris, eller var det en referanse til gresk mytologi og guden Dionysos? 

På sosiale medier har åpningsseremonien utløst en kulturkrig mellom konservative kristne, som tolker scenen som en blasfemisk fremstilling av nattverden og raser mot arrangøren, og den liberale venstresiden, som fremholder referansen til gresk mytologi og hånler av de lettkrenkede kristne.

Likheten med Leonardos «Nattverden» er utgangspunktet for kontroversen. Sentralt plassert i scenen står en noe omfangsrik kvinnelig DJ med en glorie rundt hodet, som innenfor kristen ikonografi peker på Jesus. På hver sin side er hun flankert av en gruppe dragartister, som i komposisjon lett kan forveksles med disiplene i Leonardos versjon. 

Scenen er samtidig tvetydig, tilstedeværelsen av en blå Dionysos-skikkelse forsvarer en tolkning der referansen er gresk mytologi, og flere har trukket frem maleriet «Gudenes fest» («Festin des Dieux») fra 1635 av den nederlandske kunstneren Jan Harmensz van Bijlert som en inspirasjon for scenen. Blant disse er åpningsseremoniens kreative leder Thomas Jolly, som avviste at Nattverden hadde noe med seremonien å gjøre. 

Kunstens tvetydighet

Skal vi tro arrangøren handlet det om en bevisstgjøring av «the absurdity of violence between human beings». Det er heller tvilsomt at særlig mange har fått med seg dette poenget. Likevel har referansen til gresk mytologi blitt begjærlig omfavnet for å latterliggjøre lettkrenkede og ignorante konservative som har «misforstått» scenen totalt.

At et kunstverk kan være tvetydig og ha flere betydninger er ikke akkurat en nyhet. Paradokset er at det her blir gitt en entydig tolkning fra begge sider, noe som er ironisk for dem som vanligvis dyrker kunstens tvetydighet.

Scenen omtales i franske medier som «La Cene Sur La Scene Sur la Seine», men selv om det florerer med påstander om det, fremkommer det ikke at dette er den offisielle tittelen fra arrangøren. Denne tittelen bærer i seg en tvetydighet ettersom det er et ordspill på fransk såvel som et pek til en låt av Georges Moustaki fra 1979, men det kan også oversettes med «Det siste måltid på scenen på Seinen», noe som har gitt næring til anklagene fra konservative kristne.

Det har dukket opp uttalelser til de involverte i scenen, som viser at assosiasjonen til nattverden neppe er en vrangtolkning. Den franske rapperen og drag-artisten Piche har forsvart referansene til nattverden og uttalt at «it’s a biblical representation that has been reused in pop culture for decades and it’s never really been a problem». DJen som stod i sentrum for scenen, Barbara Butch, postet på Instagram et bilde av scenen over et bilde av Leonardos maleri med kommentaren «Oh yes! Oh yes! The new gay testament!», men slettet senere innlegget.

En skeiv versjon av nattverden

Dette viser i det minste at å tolke scenen som en skeiv versjon av nattverden ikke er helt fjern. Det er mulig å forstå konservative kristne som hevder det er en form for «gaslighting», altså en tildekking av det som var åpenbart for den som ville se det, når forsvarerne for scenen hevder den ikke har noe å gjøre med nattverden.

Ulike versjoner av nattverden er ikke noe nytt, ei heller skeive versjoner, det handler om en refortolkning av nattverden, der den blir gitt et subversivt innhold. Fra et teologisk perspektiv blir en slik fortolkning utledet fra Jesu forhold til de marginaliserte, og at han omgav seg med de som var utstøtt fra det gode selskap. Kunstneren kjenner selvsagt til slike skeive versjoner av nattverden, samtidig som det her blandes med elementer fra gresk mytologi.

Når konservative kristne blir latterliggjort som lettkrenkede, er det ironisk at man blant kritikerne finner dem som selv blir dypt krenket og krever unnskyldninger og/eller straff ved feil bruk av pronomen, når transkvinner blir kalt ved sitt biologiske kjønn, eller når regnbueflagget blir utsatt for hærverk. Flere av de som nå anklager konservative kristne for hykleri, er like hyklerske selv.

Det hellige redefinert

Spørsmålet om hva som oppleves som krenkende henger nemlig sammen med hva en holder for hellig. I en sekulær kontekst kan det hellige defineres som det mennesker opplever som ukrenkelig og av en ubetinget verdi. Å holde noe for hellig begrenser seg slik ikke til dem som har en religiøs tro. Bare den som er kynisk og likegyldig vil aldri oppleve å bli krenket.

Scenen på Seinen kan uansett tolkes som en treffende illustrasjon på en redefinering av det hellige, der det ikke lenger er noe risiko forbundet med hån av kristendommen. Det hellige er i en sekulær kultur knyttet til et verdisett der mangfold, likestilling og toleranse står i sentrum og der seksualitet og kjønn gis en transcendent betydning. 

Opphøyelsen av seksualitet og kjønn kan nettopp minne om førkristne samfunn der Dionysos/Bacchus ble dyrket gjennom orgiastiske seksuelle overskridelser. Symbolsk sett kan tvetydigheten i scenen mellom nattverden og den dionysiske festen tolkes som en overgang til det etterkristne samfunn, der det grenseoverskridende står i sentrum. I scenen på Seinen blir dette tydelig gjennom dyrkningen av det tvetydige mellom kjønnene. 

Det store flertallet blant verdens kristne, som tilhører konservative kirkesamfunn, setter ikke pris på en versjon av nattverden der Jesus er en overvektig kvinne og disiplene er erstattet av dragartister. En slik parodi ville vært utenkelig overfor islam, men å parodiere kristen tro er ikke bare innenfor hva som sees som akseptabelt, det er noe som i seg selv blir løftet frem som et tegn på et liberalt samfunn.

Mer ekskluderende enn inkluderende

Åpningsseremonien til OL i Paris var tenkt som en fremvisning av progressive dyder som inkludering, mangfold og toleranse, men for dem som ikke tilhører den opplyste menigheten, fremstår den som en respektløs og ekskluderende parodi, der de ikke er inkludert i mangfoldet og toleransen. 

Flere enn konservativ religiøse begynner også å gå lei av «kvinner med skjegg» (dragartister) som oppfører seg seksuelt utfordrende. En kan også undre seg om hvorfor samfunnet i inkluderingens navn skal løfte frem menn som iscenesetter seg selv som kvinner med et seksualisert uttrykk, når drag i dag er mainstream underholdning.

Heldigvis var det mulig å skru av TV-en under åpningsseremonien, og likevel nyte et OL der de sportslige dydene fremdeles er «raskere, høyere, sterkere» og befriende fritt fra «equity». Ironisk nok er OL også et sted der binære kjønnskategorier er en grunnleggende forutsetning for en rettferdig konkurranse.

Det er mulig å stille seg kritisk til åpningsseremonien til OL uten å mene at den er en satanistisk pedo-konspirasjon og et endetidstegn. Samtidig viser de ulike holdningene til den en stadig dypere kløft og polarisering mellom konservative og religiøs tradisjonalisme på den ene siden, og progressiv liberalisme på den andre siden. 

Hvis intensjonen bak åpningsseremonien var å bringe mennesker sammen i en feiring av fellesskapet mellom folk fra alle verdens land, kulturer og religioner, kan det sies at det ble et solid mageplask i Seinen for OL-arrangøren.