Kan vi tro på den totale tilgivelse?

I går, torsdag 9. april, kunne du og jeg glede oss over mange, gode og på-sin-plass ytringer om hvorfor vi nordmenn aldri må glemme 9. april, og hva vi lærte av 9. april 1940.

I dag får du en tekst av meg om hva dagen i dag, 10. april, Langfredag, forsøker å fortelle hele verden og hva vi kan ta med oss fra fortellingene om en påske for lenge siden, langt unna. Jeg tror ikke du vil lese på mange slike tekster. Derfor håper jeg du vil ta godt imot den, så ufullkommen og teologisk stotrende den enn er.

I dag, for omtrent ett tusen, nihundre og nitti år siden, slo bødler som kunne sitt fag nagler gjennom håndleddene på Jesus fra Nasaret. Naglene ble nok slått gjennom håndleddene, fordi håndflatene vil revne dersom man prøver å henge en hel person opp etter nagler gjennom dem. I så fall må man også ha brukt rep til å feste armene med.

Bødlene i Jesu samtid visste fra lang tids praksis at ved korsfestelse inntreffer døden som følge av oksygenmangel eller på grunn av en kombinasjon av blodtap, tørste og sjokk. Oksygenmangel oppstår når personen blir hengt på korset uten støtte for bena eller en blokk å sitte på; når armene blir strukket til siden og oppover blir brystkassen trukket inn slik at lungene ikke klarer å utvide seg. Åndedrettet blir derfor grunt, og personen klarer ikke å kvitte seg med karbondioksid. Til slutt inntreffer bevisstløshet, og ettersom åndedrettet på det tidspunkt er avhengig av kraftig anstrengelse, vil det raskt stoppe.

Jeg tror egentlig både lovsang-syngende «hel-kristne», så vel som forsiktige «er-jo-døpt-da»-kristne og ikke minst «litt-av-og-til-når-ting-blir-vanskelige»-kristne…, er enige om at vi liker julen bedre enn påsken…? Jule-evangeliet! Det lille uskyldige barnet. Gjeterne på marken. Vismennene. Den slemme romerske stattholderen… Håp i det lille barnet. Men påsken? Lidelse og død og feigt frafall og morderisk forræderi… Og tortur, grusom tortur. Og død. Og? Oppstandelse? Himmelfart?

Mange gode mennesker leser Bibelen, og særlig evangeliene, som dyktig formulerte, kloke og oppbyggelige tekster vi kan finne visdom i – uten å behøve å tro på Kirkens dogmer. Det er bra. Men også disse velvillige leserne sliter med påske-fortellingen. Kan påske-budskapet i det hele tatt gi noe til de mange som er åpen for å ta til seg moral og tenksomhet og livsråd fra Bibelen, uten at de på noen måte hevder seg være kristne eller troende?

De såkalte «kultur-kristne». Eller dem som synes det er godt og vel med litt K i livssynsfaget på skolene. Men som sjelden er å se i Kirken søndager. Jeg mener så. Jeg mener absolutt så. Evangelienes påske-skildringer har et budskap også ateister, agnostikere og allment religions-fremmede kan ta til seg og grunne på.

Min erfaring er at dogme-protesterende, men kristen-etikk-åpne mennesker, lettere tar til seg kjernebudskap i kristendommen indirekte overlevert, det vil si når disse har sneket seg inn i «sekulær» litteratur, eller i hvert fall i noe annet enn Bibelen. Hva gjelder temaet synd, soning og offer er det mangt å velge i: Jeg kunne valgt noen passasjer fra Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Jeg kunne bedt deg lese sagnet om Jeanne D’ Arc. Jeg kunne minnet deg om løve-figuren i Narnia-fortellingene.

Eller jeg kan gå til vår egen Henrik Ibsen.

Dere kjenner alle femte akt i Peer Gynt, og slutten på den. Peer skreller en løk, finner ingen kjerne og ligner seg selv med løken: Han har ikke gjort noe alvorlig, alt var halvveis, han har ingen kjerne. Han går til henne han svek – som Peter (Klippen) gikk til Jesu budskap etter først å ha fornektet sin Mester tre ganger. Men Solveig har tatt vare på bildet av den Peer skulle ha vært, og det er det hun forholder seg til. Slik Jesus ser og vet at vi mennesker er mer – så mye mer enn våre synder og laster og mangelfullhet:

«Intet har du syndet, min kjæreste gutt», sier Solveig. Peer forstår ikke og tror han er fortapt. Til slutt stiller han endelig gåten: «Hvor var jeg som den hele, den sanne? Hvor var jeg, med Guds stempel på min panne?» Solveig svarer: «I min tro, i mitt håp, i min kjærlighet».

Det finnes dem som har lest sin Peer Gynt – flere ganger – uten å ha koblet Ibsens ord i Solveigs munn her til Paulus 1. brev til Korinterne, 13.13: «Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

Filosofen – og min venn – Henrik Syse, forklarer godt om påskens gave-budskap i sin bok «Noe å tro på»:

«Mange mennesker, også de som ikke kaller seg kristne, sliter med å ta innover seg radikaliteten i dette budskapet. Mange går rundt med et uhyre lavt selvbilde på grunn av noe de har gjort eller sagt, fordi de ikke strekker til, eller fordi de mener de ikke er noe verdt. Til disse kommer budskapet om at offeret faktisk er fullendt og at skylden er nedbetalt. (-) Fortellingen om Jesus er fortellingen om den som rydder bort det som står i veien for selve livet.»

Påsken er historien om en gave ingen av oss har fortjent. Påsken er historien om en gave så stor at vi ikke kunne maktet å tilrive oss den gjennom suksess på børsen, militære bedrifter, Nobel-pris eller et langt liv i tro tjeneste i Frelsesarmeen. Gaven er for stor til det. For troende kristne består gaven i at den historiske Jesus døde på korset og påtok seg dermed vår – menneskehetens – skyld og skam. Det som i dogmet heter son-offer.

For ikke-troende og tvilere holder evangeliene frem et budskap Ibsen gjør sin versjon av i Peer Gynt: Vi er født med store muligheter. Kanskje eslet til en sølvknapp, i hvert fall en bronseknapp. I egoisme og nytelse og grådighet kan vi komme til å skusle det hele bort. Om vi senere våkner til fortvilelse over feil valg, vrakede muligheter og et bortkastet liv, skal vi vite at om vi ser rundt oss, kan det hende vi finner noen som vet hvem vi innerst inne er, hvem vi var ment å være, og som ser en fortsatt levende spire i oss som nesten ingen andre ser. Da kan vi starte på nytt.

En ny start… Eller sagt med den enkle klokskap bare Alf Prøysen makter få til:

Du ska få en dag i måra som rein og ubrukt står Med blanke ark og farjestifter tel, Og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går Og da får du det så godt i mårå kvell

Og hva mer er: Vi kan selv velge å bli en person som deler ut «nye ark» til dem som relaterer seg til oss: Å lete etter det egentlige, det sanne og det gode hos dem du har rundt deg hjemme, på jobben og i venneflokken. Å ikke forlange bot, nedbetaling, isboks-tid og soning. Men å tilgi – fullstendig og ubetinget. Men fremst: Å SE menneskene rundt deg. Du vil oppdage at om du det gjør, så får du en gave tilbake: Du har da hjulpet noen i gang med også å se seg selv.

Eller slik Børli sier det:

Ett er nødvendig – heri denne vår vanskelige verdenav husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørketog pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veienekan skimte lysi dine bebodde øyne.

Solveig hjalp Peer til at han – igjen – kunne ta bolig i seg selv, vedkjenne seg selv. Ufortjent. Hva som så skjedde vet vi ikke. Knappestøperens hardere og mer forretningsmessig-rettferdige stemme kommer riktignok advarende inn om Peers skjebne («vi får se om…»), men Ibsen lar deretter Solveigs ord om at hun skal våke over Peer, være det aller siste som sies i verket.

Det står deg fritt helt ut å avvise tanken om den totale tilgivelse. Du kan for eksempel mene tanken ikke er «rettferdig». Slik altomfattende betingelsesløs gave er urettferdig og naiv og dum? La meg om det si at Jesus også sier oss at vi skal gi Keiseren det keiserens er. Dette er ikke snakk om hvilke rettsregler som skal gjelde ved tingrettene våre eller i lagmannsretten og er knapt ment å presist veilede juristene som skriver nye lov-forslag til vedtak i Stortinget.

Nei, vi snakker om noe annet. Blant annet om det vi mennesker har mellom oss, delvis utenfor og bortenfor det «rettslige», om forholdet mellom foreldre og barn, mellom ektefeller, mellom slektninger, men også mellom «klasser og grupper»; mellom han i rennesteinen og hun i privatfly på vei til Davos, mellom dem som leser bøker og dem som følger «influensere», mellom den vellykkede familie på ski-ferie i Alpene og rom-kvinnen på trappen inn til Joker-butikken. Henne du også før korona-budene har holdt langt mer enn to meters avstand til.

Det handler om hvordan vi tenker på hverandre, hvordan vi snakker om hverandre og hvordan vi er mot hverandre.

La det være sagt: Jeg makter personlig ikke å ta fullt inn over meg påskebudskapet om at en slik gave og total tilgivelse er mulig. Men jeg aner å se det mektige budskap som langt utenfor det kristen-teologiske ligger der for oss alle, og særlig for dem av oss som fordømmer seg selv på det sterkeste, som ikke tør heve blikket av skam og skyld og for de mange blant oss som føler seg så uendelig små og verdiløse målt opp mot alle andre, som mener så mange ganger i livet å ha handlet så feil at alt håp må være ute.

For ikke-troende bør påskefortellingene minne om at noen eller noe rundt deg fremdeles oppfatter deg som den du var ment å være, som sølvknapp-emnet. I den visshet kan mang en urolig sjel finne hvile, uten å måtte underlegge seg Kirkens dogmer.

Så kan vi andre fortsette med vår kristne undring og tvil, opplyst av en knapt sennepskorn-stor tro, men en tro som Mesteren selv sa var tro stor nok.

Guds fred.