Kristne bør ikke lukke øynene for at Pride har erobret det offentlige politiske Norge

Andreas E. Masvies artikkel: «Lex Trettebergstuen og den nye intoleransen» (Minerva 23.6.23) fortjener en kommentar. Ved å aktualisere realistiske «cases» foretar Masvie en kritisk analyse av lovforslaget om konverteringsterapi i Prop. 132 L (2022–2023). Slik avdekker han manglende intensjonsdybde og (villede?) uklarheter i lovforslaget og peker på svært uheldige konsekvenser. Mot slutten av artikkelen tar han opp noen momenter fra John Rawls’ forståelse av det moderne liberale demokrati. Masvie trekker veksler på Rawls for å belyse de politisk-etiske utfordringer kristne står overfor i dag. Kan vi unngå moderne intoleranse overfor kristne fordi deres lære om sex og samliv er i strid med det som Pride/Fri står for?

Å hevde et syn på sex og samliv i pakt med Bibel og kirkelig tradisjon er utfordrende, særlig når motparten er en bevegelse som oppfatter politikkens vesen som konflikt og «krig». For Pride gis det politiske «venner» og «fiender.» Stadig identifiseres motstandere av Pride-ideologien som «mordere», fordi noen homofile tar sitt eget liv når de konfronteres med at deres livspraksis blir bedømt som synd. Mange kristne og også kirkesamfunn blir dermed deres «fiender». En slik oppfatning av politikk er slett ikke ny. Men det liberale demokrati har gjerne hatt sterke motforestillinger mot et slikt politikkbegrep.

Demokratiet har en offentlig sfære for diskusjon og drøftelse blant borgerne for å finne frem til gode og rasjonelle politiske føringer og til sist lover for styre av samfunnet. Å få gehør for sine egne forslag og slik prege lovverket, er viktig for enhver borger og for politiske partier og bevegelser i det representative demokrati. Men mer effektivt er det å utelukke «fienden» fra sfæren for offentlig diskusjon i det hele tatt. Det er det «de skeive» oppnår ved å identifisere motstanderne som «mordere». Eller som vi ser i forslag til ny § 270 i Straffeloven: De som på religiøst grunnlag «metodisk» og «systematisk» påvirker «skeive» til å «undertrykke» sin «seksuelle orientering» er lovbrytere, altså kriminelle. Ifølge Straffeloven § 185 kan motstanderne i gitte tilfeller kriminaliseres på grunn av «hatspråk» i sine ytringer om homofilt samliv. Her står vi overfor en politisk strategi med det mål å moralsk diskvalifisere kristne som deltakere i den offentlige debatt. Strategien følges gjerne opp av massemedia og andre offentlige kommunikasjonskanaler.