Sosialistisk rettferdighet i møte med kristen etikk og moral

«Med denne regjering øker forskjellene.» Utsagnet har blitt den rødgrønne opposisjonens politiske varemerke foran valget. For Ap og SV nærmest et fyndord. Utsagnets ideologiske og moralske forankring er det imidlertid god grunn til å dvele litt ved.

Et politisk parti bygger vanligvis sin politikk på en ideologi, og knytter seg også ofte til en -isme; sosialisme, konservatisme, liberalisme. Mer uvanlig for Norges del er det å veve sammen politikken, både med ideologien og med religionen. Kristelig Folkeparti er kanskje det partiet her i landet som man med størst rett kan si er et politisk parti tuftet på et kristent etisk og moralsk grunnlag.

Kristendommen kan generelt sett ikke kalles en politisk bevegelse. Men mange av dens ideer, tanker og forestillinger om rettferdighet og likhet, omformes ofte i en politisk virkelighet, basert på et ideologisk tankegods. Et helt konkret eksempel er oppfatningen mange har, om at Jesus antakelig ville vært sosialist eller kommunist hvis hans virke her på jorden foregikk i vår tid. Rent intuitivt, kanskje ikke en av de mest radikale oppfatninger. Mer oppsiktsvekkende ville det nok vært å hevde at Jesus åpenbart ville lene seg mer til nyliberal eller kapitalistisk tenkning, i sin søken etter rettferdighet og likhet her på jorden.

Et rettferdighetssøkende nåtidsmenneske er forfatter og Rødt-politiker Mímir Kristjánsson. Han er en politiker som åpenbart mener at kristendommens ideer og tanker har mye å lære selv de som trives best på venstresiden i norsk politikk. I et dybdeintervju med journalist Alf van der Hagen i «Dagens Perspektiv» og «KULTUR Plot» medio juni, utdyper Kristjánsson sine oppfatninger om hvordan kristen etikk og moral, om likhet og rettferdighet, har påvirket hans politiske tanker og handlinger.

Alle er like foran Gud

Det mest sympatiske med den kristne tradisjonen er ideen om at vi alle er like foran Gud sier han, og tillegger: «Det er jo en radikal, på grensen til en kommunistisk tanke.» Uten å betvile utsagnet, må det være tillat å innskyte at Jesus riktignok ikke ville være å finne blant de nyliberale, men heller ikke som noen stor beundrer av hverken Karl Marx’ eller Rosa Luxemburgs tankegods.

Hva betyr det så å være «like foran Gud», eller foran Staten for å bruke et mer jordisk språk. For i jordisk og sosialistisk forstand vil Staten antakelig erstatte Vårherre, og sørge for at alle får, likt og rettferdig, slik staten mener rettferdighet og likhet skal forstås og praktiseres – politisk.

Hva likhet betyr kan, i sosialistisk-ateistisk forstand, i alle fall ikke bety hva Gud, geistligheten, og heller ikke hva lekmannsbevegelsen eller menighetene i et samfunn måtte legge i begrepet. Blant de kristne finnes det en rekke oppfatninger om hva det vil si å være «like foran Gud». En mer borgerlig farget forståelse av likhet, vil være å vektlegge at vi alle er likeverdige. Det vil si med like muligheter til å utvikle forskjellighet, i verdier, i livsanskuelser og i levesett. Men også i borgerlig forstand vil en rettferdig fordeling av godene bli styrt av en demokratisk stat. En stat som påser at borgerne respekterer hverandre. En stat som ikke misbruker sin makt, og som heller ikke krenker sine medborgeres ytringer, eller andre menneskerettigheter.

For Rødt-politikeren Mímir Kristjánsson, og andre med samme ønske om å binde sammen kristne og sosialistiske tanker og ideer, bør ønsket bygge på en erkjennelse om at vi mennesker hverken er født like eller vokser opp med like sosiale eller økonomiske forutsetninger. Det betyr imidlertid ikke at livene våre må styres av staten mot større likhet.

Kristjánssons rettferdighetsideal vil likevel kunne utvikles og gjelde, hvis staten og demokratiet regulerer og styrer vår medfødte og kulturelt betingede trang til å leve ulikt. Men en slik statlig «usynlig hånd» må skje og virke uten å tvinge «folk flest» til å tenke og handle likt, slik den mer autoritære sosialistiske utgave av statens «usynlige hånd» antas å ville slå ut. Hvis Staten aksepterer ulikheter derimot, ut fra prinsippet om «like muligheter», vil sannsynligvis både Kristjánsson, Rødt, SV og de lyserøde sosialdemokrater måtte revurdere sin tradisjonelle klassetenkning – «dem mot oss». Det er en gammeldags segregerende sosial tenkning som på en uheldig måte forsterker det antagonistiske forhold som er skapt i dagens politikk. En politikk der de rettferdige rødgrønne kjemper mot de urettferdige blågule og liberale.

Vi mennesker er ikke like

En ikke uvanlig tolkning av kristen etikk og moral vil kunne være at vi alle skal stå til rette for Gud, for hva vi er, og har gjort i våre syndige, men også forskjellig levde liv. Men for å kunne forsvare vår berettigede plass i evigheten må vi kunne forventes å bli behandlet rettferdig, og på en likeverdig måte – men ikke nødvendigvis «likt».

Den kommunistiske likhetstanke synes imidlertid å ha vanskelig for å akseptere at menneskets tanke- og følelsesliv, evner og ambisjoner er svært ulike. Ja, til og med drevet fram av en medfødt forskjellighet som gjør livet rikt og mangfoldig, men også utfordrende.

Et solidarisk samfunn, til fellesskapets «beste», kan derfor utmerket godt utvikles med individuelt og forskjellig tenkende mennesker – men uten klasseinndeling. Partier som ennå har behov for å dele borgerne inn i klasser for derved å skape klassekamp, partilojalitet og økt velgeroppslutning, tilhører fortiden

Den gylne regel – også politikkens leveregel?

Den gylne regel er en velkjent leveregel, gjeldende for de aller fleste religioner, livssyn og filosofiske retninger. Det er regelen om at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet. Eller etter negasjonen; at man ikke skal behandle medmennesker slik man selv ikke vil bli behandlet. Hvis vi mennesker overholdt en slik etisk-religiøs gjensidighetsregel fullt ut, ville antakelig behovet for politiske partier, lover og regler bli betydelig redusert. Men, som man vil forstå, den gylne regel bygger også på en tro, en tro på en overordnet styrt idé om at vi alle er sosiale individer med egne behov, evner og livsanskuelser, men med plikt til å vise hverandre respekt, empati og medmenneskelig – og i aller beste forstand, en tro på nestekjærligheten.

Kristendemokratisk tenkning

«…selv om jeg mener at KrF har gått i feil retning, oppfatter jeg ikke egentlig at jeg er i noe motsetningsforhold til KrF», sier Mímir Kristjánsson. Nei vel, men hva er det så i det felles tankegodset, mellom kristen og sosialistisk tenkning som han finner seg så godt til rette i?

At Mímir har solid kunnskap om kristendommens plass i politikken og vice versa er det liten tvil om. Rødt-politikerens tolkning av «profeten» Hans Nielsen Hauges lekmanns-baserte formidling av Bibelens hellige skrifter, er derfor interessant. Hauge fikk som kjent med seg småkårsfolket i «profetens» syn på hvordan kristendommen skulle forstås og praktiseres. På dette folkelige forståelsesgrunnlag uttrykker Kristjánsson en viss skepsis til «venstresidas dogmatisme» som ifølge ham slett ikke favner om småkårsfolket på samme inkluderende måte. For en venstresosialist kan poltikken lett fortone seg slik, «at alle som ikke er med oss, er mot oss». En slik dogmatisk, sosialistisk tenkning finner – så vidt jeg kan forstå – ikke Kristjánsson et snev av i haugianerbevegelsen. En bevegelse som bokstavelig talt traff folkesjelen, og som med rette må kunne kalles vår første «virkelige folkebevegelse». Han hevder til og med i intervjuet med van der Hagen, at Hans Nielsen Hauge «nesten var kommunistisk orientert, med ideer om selvorganisering og felleseiendom», men påpeker samtidig at lekpredikanten i sitt virke, og i sin forkynning, gikk bort fra den type politisk tankegods.

Med Augustin og paven som veivisere

Mímir Kristjánsson er nok ikke den første sosialist her i landet som mener pave Frans og biskop Aurelius Augustin har latt falle kloke ord om kristen etikk. Ord som det både kan være aktuelt og nyttig å lytte til for dagens politikere, enten deres politiske oppfatninger er forankret i sosialismen, kristendemokratiet eller konservatismen. Han siterer for eksempel Augustins kjente ord om hvordan samfunnet best skal kunne ivareta sine samfunnsborger, og hvordan borgeren best skal kunne leve i samfunnet: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt.» Gode og forstandige leveregler for enhver, noe det vel også er grunn til å tro at Rødt-politikeren mener, siden han anvender sitatet?

Let Us Dream er tittelen på en visjonær, verdifull bok skrevet av pave Frans. Kristjánsson har øyensynlig også lest den boken. En bok han mener inneholder en «grunnleggende kapitalismekritikk». I intervjuet med van der Hagen trekker han derfor fram følgende sitat fra boken: «Med en gang kapitalen får herske over vårt økonomiske system gjør den oss til slaver, setter den oss opp mot hverandre, stenger den ute de fattige og truer den planeten vi deler.» Det er å håpe at et slikt løsrevet sitat ikke får ham og andre venstreintellektuelle til å trekke forhastede politiske konklusjoner. For eksempel den at paven med «vårt økonomiske system» bare har Vest-Europe og i USA i tankene. Paven har antakelig, med sin uttalelse om «vårt økonomiske system» ment den noe mer universelt og inkluderende for hele menneskeheten enn hva politikeren er tilbøyelig til å legge i den.

På et punkt er det imidlertid lett å være enig med Kristjánsson i hans tolkning av paven. Det er når han tilkjenner Frans å være «kritiker av vårt samfunnssystem, på et moralsk plan». Men da forstått som et samfunnssystem som verdsetter de pekuniære, materielle verdier høyere enn de religiøse, etiske og moralske. Og slike mennesker, som tenker mer på kroner og øre, på lønnsforskjeller og pensjonsrettigheter enn på åndelige verdier, finnes det vel mange av, både blant sosialister og kapitalister?