Avsporing fra Clemet

«Er det borgerlig politikk å opprette en «svarteliste» for å henge ut private selskaper som ikke har gjort noe som helst ulovlig?», spør Clemet i Minerva 11. mai. Bakgrunnen var at næringspolitisk talsperson i Høyre, Linda Hofstad Helleland, tok til orde for en slik «svarteliste» for selskaper som ikke oppfyller «FNs mål om likestilling i ledergruppen».

Det kan være gode grunner til at Hellelands idé er dårlig. Men Clemet er mest interessert i å diskutere det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i offentlig sektor, som det er politikerne (inkludert Helleland selv) som har ansvaret for å gjøre noe med.

Siden politikerne ikke har greid å gjøre noe med problemstillingen i offentlig sektor, mener Clemet at de heller ikke bør foreslå tiltak for å minske kjønnsgapet i næringslivet, fordi gapet her er mindre. Det mener jeg er feil. Skal markedet fungere må forbrukerne ta informerte valg. Informasjon om graden av likestilling i selskapers ledergrupper kan bidra til at flere bedrifter får en bedre kjønnsbalanse.

Clemet mener det er usmakelig av et borgerlig parti å «henge ut» bedrifter på denne måten. Men dette gjør vi allerede i andre sammenhenger.

På mange produkter kan vi for eksempel lese om de er produsert økologisk og hvor stort karbonavtrykk de har. Dette selv om bedrifter som ikke produserer økologisk er vel innenfor lovverket (og selv om produksjon i andre land kan være enda mindre «etisk»). Mener Clemet at merking av økologiske produkter også er å henge ut bedriftene som har produsert dem, og hvis ikke kan vel likestilling også være en tilsvarende parameter vi måler bedrifter etter?

Det er mange som er opptatt av at produktene de kjøper holder ulike moralske standarder. Noen vil trolig ønske informasjon om hvilke bedrifter som er gode og dårlige på likestilling. Men det betyr selvsagt ikke at de samme menneskene ikke er eller bør være opptatt av likestilling i offentlig sektor også.

«Bør vi for eksempel opprette en svarteliste for barnehager og skoler som ikke oppfyller FNs mål om likestilling?» spør Clemet videre. Det bør vi selvsagt ikke.

Offentlige skoler og barnehager tjener ikke penger på forbrukeres valg i hverdagen. Da vil ikke «svartelister» ha noen effekt heller. Det er like viktig å ta tak i likestilling i skoler og barnehager, men Clemet impliserer at det gir lite mening å snakke om tiltak for å tette likestillingsgapet i næringslivet, når de samme problemene er like store, eller større, i det offentlige. Å implisere at dette er gjensidig utelukkende kategorier er etter min mening en avsporing.

Markedet bør være så fritt som mulig. I den grad politikere skal blande seg inn i hvordan bedrifter opererer, skal det være godt begrunnet. Men det er forskjell på det vi ikke liker, og det vi vil forby. Moralisme kan være effektivt for å korrigere lovlige aktiviteter vi ikke synes noe om, også for politikere.

Å heie på bedrifter og det private næringsliv må ikke gi berøringsangst for de problemene som finnes, selv om de samme problemene finnes i offentlig sektor. Bevisstgjorte bransjer er for eksempel flinkere til å rekruttere kvinner; ikke fordi de tar til takke med mindre kvalifiserte kandidater, men fordi de jobber systematisk i alle ledd av ansettelsesprosessen med å få flere kvinner med.

Dersom vi skal lage denne type «svarteliste» bør vi vite mer om hvordan det kan slå ut og om det vil virke inn på forbrukernes adferd. Det vil jeg gjerne høre Clemets tanker rundt. Ikke bare at det ikke «kler» et borgerlig parti, eller at problemet er større i offentlig sektor.