En påminnelse fra 1800-tallets Russland: Kjærligheten er politisk

Først noe annet: Jeg gledet meg lenge til å se Greta Gerwigs Barbie (2023), en av fjorårets store filmer: «She’s everything. He’s just Ken.» Teaseren hintet om en smart og humoristisk tilnærming til diskusjonen om kjønn.

Men akk så skuffet jeg ble. Jo lengre ut i filmen jeg kom, desto mer følte jeg meg satt tiår tilbake. Her står Kvinnene mot Mennene. Veien til kvinnens frihet går imot mannen. Gerwigs Barbie er ingen leken eller frekk kvinne i motsetning til rådende diskusjoner og maktstrukturer: Hun er en hollywoodsk «woke» feministkvinne trygt, trygt plassert i vår tids radikale front.

Det kan knapt bli kjedeligere, og det er blitt påpekt mange ganger: Wokefeminismen gjør individuell frihetskamp om til gruppekonflikt. Vi reduseres til vårt kjønn. Eller i andre sammenhenger til vår etnisitet. Eller religion. Eller seksualitet. Eller en annen merkelapp, en dimensjon ved vår identitet. Selve individet, dette originale og eiendommelige, som ikke tilhører noen gruppe, men heller bryter med det, stikker seg ut, er original; det havner i andre rekke.