KULTUR
Fra venstre: Jacob Jensen, Ulrik William Græsli, Vetle Bergan, Eindride Eidsvoll, Gorm Grømer, Hermann Sabado og Eirik Langås Jørgensen i «Arven».
Foto: Erika Hebbert / Nationaltheatret
Homoeposet Arven på Nationaltheatret skjemmes av en nærmest overnaturlig frykt for Trump og finanseliten
En av de merkeligste og mest rørende scenene i Arven på Nationaltheatret, Matthew López’ åtte timer lange epos som hadde premiere i London i 2018 og siden gikk både på West End og Broadway, er når Eric Glass, en av hovedpersonene, inkarnerer en slags Jesus-figur.
Det finnes nemlig et hus litt utenfor New York hvor unge, homofile menn en periode fikk komme for å dø av AIDS. Når Eric (spilt av Vetle Bergan) kommer til dette huset og går inn døra, kommer de mot ham, alle de døde mennene, og hilser på ham en etter en, de møter ham som en slags redningsmann, en frelser, en som skal samle levende og døde.
Når mennene står sammen på scenen og smiler til hverandre og hilser, skjer det en forløsning i stykket: Arven er en ambisiøs fortelling om homokulturens historie gjennom 1900-tallet til vår egen tid. AIDS-epidemien står som et grusomt klimaks, et klimaks som gjør at de eldre karakterene i stykket tenker tilbake på hvordan vennene rundt dem døde som fluer, og hvordan det knapt er homofile menn igjen i deres generasjon. Epidemien terroriserte homomiljøet i USA fra 1980-tallet til et klimaks midt på 1990-tallet, da over 40 000 døde av AIDS årlig. Mot den bakgrunnen er det rørende når Eric samler de døde mennene rundt seg – uten skam, uten hat – og de omfavner hverandre med anerkjennelse og kjærlighet.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
