I dødens venteværelse

Den svenske dramatikeren Lars Norén, som døde av covid 19 i januar i år, regnes som en av Nordens største dramatikere i vår tid. Noen mener Sverige ikke har hatt en større dramatiker siden August Strindberg. Norén har absolutt hatt sine tilhengere også i Norge, og stykker som Natten er dagens mor og Kaos er nabo til Gud er for lengst blitt en del av det norske teaterrepertoaret.

Norén interesserte seg for det mislykkede menneske og de ødelagte liv. Ensomhet, sårbarhet og mangel på kommunikasjon kan tjene som stikkord. Stykkene er også i stor grad selvbiografiske. Hans unge år var ikke av de lykkeligste, og senere fikk han se innsiden av en psykiatrisk anstalt. Som Lars Saabye Christensen har sagt, er det alltid en skjøt mellom kunsten og livet. Hans siste stykke, Etter stillheten, som Nationaltheatret viser på sin nye digitale plattform, behandler et emne de færreste tør ta i med ildtang, nemlig døden, det vil si, det som i Noréns forestillingsverden eventuelt kan følge etter døden – etter stillheten.

Men hva slags etterliv er det egentlig Norén skildrer? Her høres ingen basuner og klingende harper, ei heller freser det i glødende ovner; her skjer intet sensasjonelt, hverken grufullt eller oppløftende; alt er som det pleier å være, en evig gjentagelse av et monotont hverdagsliv, som for de impliserte må ha vært like fylt av ubesvarte spørsmål og uinnfridde lengsler som etterlivet deres arter seg. Når de skuer tilbake til det jordeliv de en gang har hatt, er det ikke noe «Livets lys», slik poeten Gunnar Reiss Andersen skildrer det: