Det er godt å komme hjem

Den nye NRK-serien Evy og alltid er svært god og morsom, og ligger åpent på NRK nett-TV. Den bør du se. Serien forteller noe allment om å komme hjem, om det norske bygdedyret som ikke bare preger Sandnes, som er stedet serien handler om. Sandnes er ingen bygd, vil patriotene hevde. Det er sant. Det finnes mange steder med formell bystatus i Norge, men i en forstand er det bare en by her til lands. Det er bare Oslo som er en stor by uten enhetlig identitet og kultur. Oslo er identitetsløs. Oslo er rotnorsk fordi du her kan være individuell og fri. Om du kan føle deg hjemme i Oslo er likevel en annen sak. På de fleste andre steder i Norge, som i Sandnes, kan det virke smalere og mindre fritt. Evy og alltid handler om nettopp dette. Sandnes har kultur og identitet. Det gjør det trangere, men samtidig gir det deg noe håndfast å gripe fatt i. Det er i Sandnes hovedpersonen Evy (spilt av Malene Wadel) kan gripe det hun egentlig vil. Men for å klare det måtte hun bort.

Evy har studert humaniora ved Universitetet i Bergen. Her har hun fått utvidet den såkalte horisonten. Derfor er hun i tvil om hun vil finne seg til rette i Sandnes. Denne problemstillingen er allmenn for alle som reiser bort for å studere i Norge. Problemstillingen settes på spissen når unge fra Rogaland forlater det gründerske oljefylket for å studere humaniora. Avstanden mellom kultur og kapital er stor.

Jeg gjorde det samme som Evy. Da jeg studerte i Bergen, og senere i Berlin og Oslo, var det en sterk identitetsmarkør for meg å hevde at jeg aldri skulle flytte hjem til Stavanger, som for lengst har vokst sammen med Sandnes. Fordommene mine fikk jeg bekreftet hver ferie på Gladmatfestivalen (Gladmaset) eller for eksempel sommeren 2005 da jeg havnet på den gamle oljearbeiderpuben Dickens i Stavanger. I baren møtte jeg en fremoverlent ung mann som kunne fortelle at han jobbet i oljå. Han tjente 500 000 i året skrøt han;

- I praksis e det jo ein million då. E jo i Nordsjøen halva tiå.

- Så flott då!

- Du då – ka du drive med?

- Eg studere filosofi i Bergen

- Åja – ka bejynnårlønnå når du e ferige?

- Usikker

- Jaja. Samma det. Få se på hendene dine

(jeg legger hendene på bardisken)

- Ser du ikkje har ring på fingeren. Du må komma her på lørdag. Møje stramt!

Slike dialoger er normalt i Rogaland. Og serieskaperne Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen beskriver det helt perfekt. En av seriens herligste og helt typiske Sandnes-karakterer er Geir – «Geggi». Skuespiller Ole Christoffer Ertvaag overspiller ikke. Folk er sånn i Rogaland. Og det er kanskje en av grunnene til at Ertvaag og Åse Godal som spiller kona «Maddi», spiller så godt. Det er nok av inspirasjon å finne for skuespillerne.

Jeg har forresten en kompis fra Stavanger som vi kaller Maddi (Marius). At det er ei dame i Sandnes viser at kulturen ikke er så snever som jeg antyder. Skraper vi litt i overflaten er det mange skjulte skatter. Snakker vi nærmere med fyren som selger Asfalt (tilsvarende =OSLO), eller tar oss tid til å lytte til alle Maddi-damene og de sjarmerende meglertypene de ligger med, har de alle mer å komme med. Lag for lag avdekker Evy og alltid at karakterene er mer kompliserte enn førsteinntrykket vi får. Unntatt Geir da. Han er bare seg selv lik hele tiden – hundre prosent. En klassisk mann og far, som ikke våkner før det er for sent.

Utviklingen til Evy viser at vi alle har en historie. Hva våre foreldre og besteforeldre drev med, og hvor de kom fra preger oss, og det er ved å se bakover vi kan finne ut hva vi vil – og komme hjem.

Det er lenge siden jeg studerte filosofi i Bergen. Identitetsmarkeringsbehovet mitt er endret. Det er når Evy ser mot havet hun føler seg hjemme. Salomonsen og Ommundsen viser i serien hvor vakkert det er i Rogaland og ved havet på Jæren. Finere sted finner du ikke, men du må ofte bort for å se det. Nå vil jeg bare hjem.