«Antipodene» på Amfi: Mens vi nærmer oss apokalypsen

Den amerikanske dramatikeren Annie Baker føler ikke bare tiden på pulsen, men måler pulsen på pasienten. Og merker at den er for høy. Oppskriften er terapi. Dette er noe mange dramatikere vet. Skuespillerne er «tidens kronikører» som Hamlet sier, altså fortellere. Men i virkeligheten finnes det bare noen få arketypiske fortellinger som vi kan vri og vende på i det uendelige, uten å tilføre annet enn det som allerede finnes fra før.

Regissøren, Alexander Mørk-Eidem, har funnet frem til stykket «Antipodene» som nylig har gått på Londons National Theatre og hadde premiere i New York. Det er første gang et stykke av Baker blir satt opp i Norge. Det er også første gang disse unge som er hentet inn fra diverse plattformer fra fringe-grupper til teaterskoler, får stå på Amfiscenen sammen. Det er i seg selv et dristig og vellykket grep. Det gir stykket preg av «det naturlige», som kunne vært hentet rett ut av hverdagslivet eller reality-tv.

De unge sitter benket rundt ved et stort konferansebord. Sjefen deres, den eldre Sandy, (Eindride Eidsvoll) sitter med ryggen til publikum. Her foregår gruppearbeid under høytrykk. «Brainstorming» står på dagsorden og Sandy venter på resultater. Ideene farer mellom deltagerne som kasteballer. Ord, fra myter, eventyr, pornografi, hverdagsrealisme. Sandy ønsker seg monstre. Monstrene finnes, og deltagerne hjelper til med å finne dem.