Hva forteller Adolescence om samfunnet i dag?

Det er ikke uten grunn at Adolescence er blitt en internasjonal hit; Netflix-serien er sjeldent bra og rent filmatisk treffer den på det meste. Den er engasjerende, det er vanskelig ikke å bli grepet av historien. Skuespillerne er simpelthen imponerende. I tillegg er serien nyskapende i form av koreografi. Hver av de fire episodene er filmet i én tagning.

Ikke bare fungerer det. Det fungerer mesterlig.

Nå vil mange kulturkritikere hevde at etterspørsel ikke er en god måte å vurdere kvalitet på, men det er ikke uten grunn at serien er sett av 100 millioner (!) siden premieren.

Historien som presenteres handler om en ung gutt på 13 år som blir beskyldt for drapet på en klassevenninne, hvilket han benekter. Og uten å avsløre for mye av plottet blir vi dratt inn i et internettunivers, ofte omtalt som mannosfæren, med bestanddeler som Andrew Tate, misogyni, ensomme gutter m.m.

I så måte treffer serien den berømte tidsånden.

Unges bruk av internett er gjenstand for omfattende diskusjon. Har vi, som Jonathan Haidt antyder, fått en nervøs (anxious) generasjon? En generasjon av digitalt innfødte som i større grad har sosial kontakt gjennom skjermer og sosiale medier, hvor særlig unge gutter får bekreftelse og finner sin identitet online, mens de sliter mer «offline»?

En av tingene Adolescence anskueliggjør, er hvor hjelpeløse mange foreldre kan føle seg i møte med internett. For paradoksalt nok mangler det ikke på overvåkning og oppfølgning av ungdommene «offline», men hvor mye vet foreldrene om hva som skjer når guttene lukker døren og skrur på datamaskinen?

Antagelig altfor lite. 

Nettopp derfor er serien viktig. Den adresserer viktige samfunnsproblemer, og den gjør det gjennom populærkulturen, som bidrar til at problemene får en betydelig større rekkevidde enn hvis det kun hadde vært nyheter. Til tross for den store populariteten, eller kanskje nettopp på grunn av dens popularitet, har serien møtt kritikk i diverse kommentarer og på sosiale medier. Brendan O’Neill i Spiked mener serien er et uttrykk for moralsk panikk. Og at søkelyset på Andrew Tate er «destruktivt».

Julie Dahle i Rights argumenterer på samme måte, og hevder at serien er misvisende og sågar farlig. Dette fordi «den konstruerer en virkelighet snarere enn å beskrive virkeligheten». Rent prinsipielt kunne den kritikken vært gyldig om serien var en dokumentar. Men det er populærkultur, og som alle slike serier vil den konstruere en virkelighet, snarere enn å beskrive den i eksakte former. Så kan man alltid diskutere hvor godt serien treffer. 

Både O’Neill og Dahles argumenter minner om «whataboutism»; underforstått burde serieskaperne laget en helt annen serie — som omhandlet problemene som følger i kjølvannet av muslimsk innvandring til Europa. For ifølge kritikerne representerer de — muslimene, altså — en betydelig større trussel, og er mer tilbøyelige til å begå kriminalitet enn hvit arbeiderklasseungdom. Jeg er ikke uenig i at den store innvandringen, især fra muslimske land, representerer en stor utfordring for Europa og Storbritannia. Abid Raja har i sin siste bok beskrevet mange av problemene. Det samme har Julie Dahle og Brendan O’Neill. I så måte er jeg enig i at masseinnvandringen representerer et betydelig problem. Og det produseres filmer, serier og bøker om innvandringens konsekvenser, og temaet debatteres heftig i europeisk offentlighet. 

Heldigvis. 

Kanskje ikke like mye som mange skulle ønske, men man må nesten være like virkelighetsfjern som JD Vance for å hevde at problemer med innvandring ikke diskuteres i europeisk offentlighet. 

Selv om det av og til kan virke slik i enkelte fora, er ikke innvandring og islam de eneste problemene som eksisterer i Europa. Det moderne samfunnet og problemer knyttet til identitet er en betydelig utfordring for unge gutter (mange av dem er også muslimer), og derfor er det knapt et problem at populærkulturen adresserer problematikken. Jeg tror ikke, slik noen har hevdet, at serien gir et inntrykk av at kvinnehat blant unge gutter fører til drap. Unge drapsmenn tilhører unntakene. Det er en av grunnene til at handlingen i serien er sjokkerende. Apropos unntak: Jeg kom til å tenke på drapet på 2 år gamle James Bulger i 1993, som også skjedde i Storbritannia (Merseyside – samme plass som Adolescence utspiller seg). Det var et grufullt drap begått av to 10 år gamle gutter. Brutaliteten og alderen på de involverte var vanskelig å tro.

Og hvis noen skulle lure – det var ikke muslimer som sto bak drapet. De var hvite engelskmenn. Mitt poeng er ikke at slike drap er vanlige. Tvert imot. Det er veldig liten grunn til å tro at unge gutter som sliter med identitet og manglende maskuline forbilder ender opp som drapsmenn. Problemene materialiserer seg i større grad i form av depresjon og sosial uro, ikke alvorlig vold. Men kritikken om at handlingen er en «fordreining av virkeligheten» faller på sin egen urimelighet. Slike drap har skjedd i virkeligheten, sågar i samme område, uten at muslimer var involvert. 

Det er ingen tvil om at serieskaperne har truffet en skikkelig nerve med Adolescence. Den adresserer en problemstilling som folk kjenner seg igjen i, noe 100 millioner seere på tre uker vitner om. Men mest av alt har serieskaperne laget en fantastisk serie som anbefales på det varmeste.