Kanoner er lite treffsikre på kort hold

Kanondebatten har pepret oss med mer eller mindre vellykkede ordspill og leie blødmer. Med tittelen over skriver jeg meg inn i samme tradisjon, men føler trang til å presisere: En kanon (fra canna - rør på italiensk) som skyter granater, og en litterær kanon - har lite til felles bortsett fra at de kan ha samme opprinnelse (fra kanna - siv på gresk) og at de fungerer best på langt hold.

La oss ta det siste først: Det greske ordet kanon var et normativt begrep om forbilledlighet og harmoni i kunsten. I Vestens kristne historie handlet kanon om å verne de bibelske bøkenes autoritet samt å holde orden på katolske helgener. Etter hvert ble kanonbegrepet knyttet til visse litteratur- og kunstverk som i kraft av sin sterke appell i en kultur eller en epoke, ble en del av denne kulturens «kropp» ved at nye generasjoner stadig vendte tilbake til disse verkene i nysgjerrighet eller ærbødighet.

I musikkhistorien kan vi snakke om en framvoksende repertoarkanon i løpet av 1700-tallet. Kanon brukt på denne måten er egentlig ingen rangering av de beste verkene fra perioden, men en beskrivelse av «faktiske forhold», det vil si hvilke verk som faktisk sto på repertoaret. Ja, noen vil kanskje hevde at denne funksjonelle utvelgelsesprosessen også er den mest uhildede, og at den minner oss om kanonbegrepets musikalske betydning: En kanon er et motiv eller tema som stadig vender tilbake i regelmessige sykluser.