Et kulturliv uten staten?

Under Debatten i NRK for noen år siden, om statlige og private midler til kunst og kultur, ble det sagt at det finnes ingen i landet som vil at Staten ikke skal gi midler til slike tiltak. Jeg skal her forsøke å begrunne hvorfor jeg er den eneste (?) som har denne radikale oppfatningen.

Renessansen

Det er egentlig unødvendig her å ta den historiske gjennomgangen av kunstens rolle og finansiering fra renessansen og fremover. Men jeg tar en liten tur likevel. Velstående fyrster, kongehus, pavestolen, institusjoner, kirker/menigheter og etter hvert også velstående kjøpmenn og bankierer var de viktigste oppdragsgiverne i flere sekler fra 1400-tallet av, og kunstnerne levde godt på disse. Dette er ikke noe bevis på at kunsten trives best når den er løsrevet fra Staten, også fordi man den gang knapt hadde noen stater slik vi har i dag. Men likheten er der i form av at vi i dag har like mange rike (potensielle) donorer som samfunnet hadde den gang. Ulikheten eksisterer ved at de hverken bestiller eller gir til kunst slik som da. For eksempel har Røkke og Gjelsten gitt mange hundre millioner til Molde Fotballklubb, men hva de (eventuelt) har gitt til kulturformål er ukjent. At fotball av mange også er omfattet av kulturbegrepet og at idrett ligger under Kulturdepartementet skal forbigås i stillhet her. I motsetning til den gang er det visst i dag ingen hedersbevisning forbundet med å gi penger til kunst og kultur; det skal helst foregå i det skjulte.

Når man besøker operahus, konsertsaler og museer på Kontinentet og i USA, ser man i lobbyen plakater med navnene til alle dem som har gitt midler til bygget og dets drift. I slike tilfeller har sponsorene indirekte styring på driften, ved at de sitter i diverse programkomiteer. Ganske naturlig, i motsetning til den nøytrale norske Staten som sponsor. Hvor mye Staten i disse landene bidrar til bygg og drift vet jeg ikke. Dersom driften av for eksempel Den Norske Opera hadde vært finansiert delvis av private midler, hadde vi garantert ikke fått «oppleve» den vandalisering av klassiske operaer som foregår der.

Hvorfor ikke statlige midler?

Min begrunnelse for at Staten ikke skal gi midler til kunst- og kulturformål er at dette ikke er en naturlig statlig oppgave. Opplevelsen av kunst er en privatsak, en egenutvikling, et personlig «dannelsesprosjekt». Der kan ikke Staten ha noen rolle. Den enkelte borger i frie stater må (eventuelt) søke å utvide sin egen horisont, hver på sin måte, finansiert av egen lommebok. Kunsten gir hver enkelt personlige opplevelser, det beriker (eller ergrer) vårt sinn, det gjør at vi bruker våre emosjoner, vi har det med oss videre i livet, og vi får bekreftet noe i oss selv. Vi gjenkjenner noe. Eller vi blir sinte og går vår vei. Fremfor alt har hver av oss ulik smak og behov. Alt dette er for personlig og individuelt til at Staten skal ha en avgjørende rolle i disse private opplevelsene og erfaringene. Dette er et ideologisk standpunkt. Jeg mener ikke på noen måte at statlig finansiering av emosjonelle opplevelser gjør dem mindre verdt for meg. Eller at private midler gjør dem mer verdt. Jeg mener heller ikke at statlig finansiering av kulturlivet fører til bindinger, og at bare private midler kan frigjøre kunsten.

Spørsmålet er kun dette: er det en statlig oppgave å sørge for at noen av innbyggerne får emosjonelle opplevelser og andre bare irriterer seg? Svaret er opplagt nei, og da gjenstår bare én begrunnelse for slik statlig støtte: sørge for livsgrunnlaget til tusenvis av utøvere i kunst- og kulturlivet. Staten må nødvendigvis ha analysert dette fortløpende, og konkludert med at det er dens oppgave å direkte understøtte disse yrkene. Har den norske stat gjort denne øvelsen? Hvorfor denne understøttelsen ikke også gjelder for andre frie yrker, må også Staten analysere og svare på. Staten må også svare på hvorfor den ikke gir støtte til revyer og standup. Dette er «kulturuttrykk» som utvilsomt er bedre for folkehelsen (latter er god medisin) enn den mer seriøse kunsten.

Opplevelsen av kunst er et så privat anliggende at den på et prinsipielt grunnlag bør foregå uten statlig innblanding. Den er også høyst ulikt verdsatt blant befolkningen, og deltagelsen – og ikke minst anledningen til å delta – er avhengig av hvor man bor. Det er bevist at den kunsten vi her har i tankene har vært og fortsatt er et produkt som primært gleder den øvre middelklasse og «elitene». Staten fordeler altså sine bevilgninger til kunst- og kulturformål ulikt, og gir en minoritet opplevelser med rabatt. De som mener at det er Statens oppgave å gjøre innbyggerne til «bedre mennesker» ved å gi dem billig adgang til kunstopplevelser, må gjerne mene det. For meg er dette en slags totalitarisme. Kulturlivet blir en del av velferdsstaten, der Staten ikke bare sørger for at vi har det godt økonomisk, men også passer på vår mentale helse!

Sosialisme er det definitivt når Staten sprøyter ut kunstnerstipendier innen mange kunstarter. Det er ikke en oppgave for Staten å sørge for bidrag til livsopphold for kunstnere av ymse slag. Det meste av det de produserer er jo heller ikke «kunst». Når disse selvstendig næringsdrivende ikke klarer å brødfø seg selv gjennom sin virksomhet, må de finne noe annet å gjøre. Så enkelt er det, og likevel så vanskelig å forstå, i dagens understøttelsessamfunn. I andre frie yrker gjelder dette ubønnhørlig. Men i kulturlivet ser vi Staten som en blanding av formynder og omsorgsperson. Tanken i departementene er at når kunstnerne ikke klarer seg selv, så må vi hjelpe dem, for kunsten deres er jo nærmest livsnødvendig for skattebetalerne. Opplevelser (og irritasjon) på Statens regning!

Et nytt kultursamfunn

I et Norge uten statlig finansiering av kunst og kultur vil det ikke finnes offentlig støtte til teatre, opera, biblioteker, kunstnere og stipendier, orkestre og film. Det finnes heller ikke pressestøtte i dette samfunnet. Aviser er som forlag, og må klare seg selv. Jeg gjør et unntak for de store museene der vår nasjonalarv befinner seg, helt konkret. Den må vi ta vare på, ellers bedriver vi vandalisme. En slags laissez-faire utøves likevel, da vi eksempelvis i Nasjonalmuseet bare får se en tiendedel av det som disse samlingene inneholder. Over 90 prosent ligger i kjelleren og blir aldri fremvist. Hvorfor protesterer vi ikke på dette, med demonstrasjonstog?

Hvordan vil da samfunnet se ut på det kulturelle området? Antagelig får vi noen få og små privatdrevne teatre, ingen symfoniorkestre, svært få skapende kunstnere (de som lager det publikum vil kjøpe, klarer seg alltid) og liten norsk filmproduksjon. De som har behov for fortsatt påfyll av emosjonelt drivstoff vil få det gjennom TV, DVD, CD, radio, utenlandske filmer og reiser. Og de vil sikkert få mer av det der de bor, fordi kommunene i et slikt samfunn vil øke sine bevilgninger til lokale kunst- og kulturformål. Og det må være hver kommunes eget ansvar og egne valg, under det lokale selvstyre. For eksempel bør orkestre og teatre i hver større by finansieres av kommunen – dersom de er så avhengig av ekstern støtte at de ikke kan drive uten. Det finnes knapt et formål som er bedre egnet for lokalt selvstyre og finansiering enn kulturlivet der.

Operaen i Bjørvika må klare seg på egenhånd. Da vil billettprisene stige til godt over kr. 1000. Driften må legges helt om, sangere hentes inn til hver forestilling, honorarene senkes, balletten legges ned og overlates til det frie markedet, og antallet ansatte og sjefer reduseres. Sponsorer finnes, og de må oppmuntres til å gi bidrag. Vil DNO overleve under et slikt regime? Jeg tror det, men tiden vil vise. Uansett er det ingen katastrofe for den norske folkesjelen.

I Norge i dag finnes det ca. 100 kulturhus! Og flere blir det nok. Hver kommune synes å ville ha sitt eget. «So ein Ding müssen wir auch haben». Noe av det samme gjelder kinoer, biblioteker og konsertsaler. Det kommunale kulturlivet blomstrer, uten hjelp fra Staten.

Litteraturen står i en særstilling. Den mottar ikke statlig støtte, bortsett fra stipender til noen få utvalgte, og innkjøpsordningen. Begge disse bør avskaffes. Både forlag og bokhandlere klarer seg på egenhånd. Og vi som kjøper bøker, bør betale det det koster å produsere dem. Det bør vi også gjøre med de andre kulturelle tiltakene i samfunnet. Det gjelder også litteraturhusene som popper opp rundt omkring. Det er vel naturlig at de får klare seg selv, eller at kommunen sørger for at de ikke må nedlegges. Inngangspenger vil tvinge seg frem.

Private midler finnes

Et slikt samfunn som her beskrevet er naturligvis en utopi – de fleste vil si et skrekkscenario – i Norge. Til dette bildet hører det likevel med at et slikt samfunn har vi hatt. Både Nationaltheatret og Oslo-Filharmonien ble i sin tid etablert utelukkende med private midler. Så oppsto det etter hvert «økonomiske problemer», og man søkte og fikk støtte fra både kommune og stat. Siden har dette ballet på seg, inntil man i dag har gjort seg totalt avhengig av slik støtte. Dersom slik offentlig støtte ikke hadde vært gitt den gang, så hadde likevel trolig begge disse institusjoner overlevd i en eller annen form. Det er også grunn til å minne om at Oslo Nye Teater bare får kommunal støtte. Private donorer finnes fortsatt, bare man fører en klok politikk. USA er kroneksemplet her, med lang tradisjon for et privatfinansiert kulturliv, basert på enestående giverglede fra velstående mennesker.

Da National Gallery i London på slutten av 1980-tallet ville utvide utstillingsarealet, var de avhengig av private donorer. Det ble de tre rike brødrene Sainsbury som finansierte det hele. Dette tilbygget – naturligvis i gammel stil som står til hovedbygget – fikk det offisielle navnet «The Sainsbury Wing». Innviet av dronning Elisabeth i 1991. En tilsvarende situasjon er utenkelig i Norge – et land som nærmest forakter private velgjørere. Omtrent samtidig var det en diskusjon i Norge om at Nasjonalgalleriet burde/måtte få større plass, ved et tilbygg på baksiden. Jeg skrev da et innlegg i Aftenposten og viste til eksemplet fra London. Jeg foreslo at Nasjonalgalleriet burde lete etter private sponsorer, og oppkalle tilbygget etter den største av dem, for eksempel «Rimi-fløyen» (uten å ha spurt eieren av denne matkjeden). Sainsbury-brødrene var jo blitt rike på sin supermarkedkjede. Forslaget ble møtt med latter i det sosialdemokratiske Norge.

Blir vi «fattigere i sjelen» i et norsk samfunn uten statlig støtte til kulturlivet? Blir det så mye mindre og kvalitativt dårligere kulturliv? Er det Statens oppgave å sørge for at vi får emosjonelle opplevelser? De store midler som Staten sparer ved å trekke seg ut som sponsor til norsk kunst- og kulturliv, kan brukes på andre og langt viktigere oppgaver til glede for befolkningen. Kulturdepartementet og Norsk Kulturråd forsvinner, og hvem vil savne dem? Bare de som får støtte derfra. Befolkningen klarer seg godt uten.