Vi trenger en norsk kulturkanon

I 2006 foreslo Frp å etablere en norsk kulturkanon. Da det samme forslaget kom fra daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen elleve år senere, valgte dessverre Høyre i sin visdom å stemme det ned på landsmøtet. Derfor er det svært gledelig at Høyres ferske utkast til partiprogram tar opp tråden, og foreslår «å utvikle en norsk kulturkanon».

Forslagene fra Frp i 2006 og Røe Isaksen i 2017 var inspirert av Danmark, hvor det ble utviklet en offisiell kulturkanon mellom 2006 til 2007 bestående av 108 forskjellige kunstverk. Vi liberalkonservative nordmenn ser ofte til Danmark for inspirasjon, og nå er det altså på tide at vi gjør det igjen.

Den viktige dannelsen

Skolen har tre grunnleggende mål: sosialisering, kvalifisering og subjektivering. Sosialisering handler enkelt og greit om at elevene skal lære hvordan man interagerer med hverandre og samfunnet. Kvalifisering handler om å gjøre elevene kvalifiserte og teste hvor hver enkelt elev ligger i de forskjellige fagene. Den siste og viktigste dimensjonen til skolen er subjektivering. Dette handler om at eleven skal bli et autonomt menneske, og inneholder derfor et dannelseselement.

Og her kommer kanonen inn: En kulturkanon ville vært et utmerket verktøy for både lærere og elever for å oppnå større og bredere forståelse for vår rike litterære tradisjon, og dermed gi dem en bedre dannelse

Vi har alle et grunnleggende behov for å huske hvor vi kommer fra. Man kan ikke være et menneske uten minne, vi vil alltid stille spørsmål ved vårt opphav. En norsk kulturkanon fungerer som et kollektivt minne, og vil være identitetsbyggende for landets borgere. Et av kjerneelementene til historiefaget på videregående skole i dag er historiebevissthet. At elevene skal forstå seg selv som historieskapte og historieskapende med en fortid, nåtid og fremtid. En kulturkanon vil hjelpe oss å se vår forbindelse til fortiden og hvor vi kommer fra.

Jeg har selv skrevet om både Knut Hamsun og André Bjerke i Minerva, der den sistnevnte fikk meg til å tenke hvor viktig og lærerik en norsk kulturkanon kan være. Bjerke endret synet mitt på mye.

Et godt tilskudd til bevaring av kulturen

Mye av kritikken mot en norsk kulturkanon har handlet om at staten ikke trenger å blande seg inn i slike spørsmål. Jeg er uenig, og mener det bare er positivt at man oppfordrer til en slik diskusjon. Bare debatten i seg selv vil bidra til å løfte frem store og viktige deler av norsk kulturarv. Og debatt blir det av slikt. Alle er selvsagt ikke enige om hva som burde utgjøre en norsk kulturkanon, hvor mange verk som skal være med, hvor mange forfattere og hva slags kunstformer skal inkluderes. Da Minerva og Civita lanserte høyresidens kanon i vinter, ventet både ris og ros for forfattere som var inkludert på listen, for ikke å snakke om de som glimret med sitt fravær.

Jeg vet ikke nøyaktig hvem som bør være med i en norsk kulturkanon, men hvis vi sitter ned en komité bestående av landets fremste forskere innenfor norsk kunst og litteratur, kan vi kanskje lykkes. En norsk kulturkanon skal dessuten ikke være statisk, men heller i konstant endring, selv om det er å forvente at noen sentrale verk blir værende der lenge.

Man må huske at det bare er vi i Norge som kan forvalte norsk kulturarv. Vi er et lite land med bare fem millioner innbyggere, og ingen andre vil gjøre jobben for oss om ikke vi forvalter norsk litteratur og kunst. En kanon er en utmerket måte å bidra til å skape et godt rammeverk for å bevare og forvalte den norske kulturen. I 2016 lanserte Danmark en ny kulturkanon med ti danske verdier for å bekjempe radikalisme og fremme danske verdier. Den norske skolen har også et mål om å fremme den liberale rettstaten. Demokrati og medborgerskap er et viktig tverrfaglig tema i den norske skolen, og en kulturkanon faller inn under dette temaet ved å bidra til å fremme norske verdier og skape gode samfunnsborgere.

En kulturkanon vil selvsagt vekke en debatt om representasjon av kvinner, minoriteter; hva som utgjør god litteratur; når et verk kan sies ikke lenger å fortjene sin plass; om et helt nytt verk bør inkluderes og så videre. Dette er en debatter som er viktige og interessante. De vil gjøre oss mer kulturelt bevisste og hjelpe oss å forstå vår rike kulturhistorie. Et kollektivt dannelsesprosjekt vi sårt trenger.