Kunst og kultur må gjøres relevant for flere

Ingebjørg Sofie Larsen skriver i Minerva om motsetningen mellom armlengdes avstand som et grunnleggende liberalt syn, og statens rolle i kulturlivet. Jeg har aldri ansett meg selv som en utelukkende ideologisk drevet politiker, men at jeg fra liberalt hold angripes for å mene at det er feil at alle kunstnere skal få delta i stipendbehandlingen, og ikke bare de som har riktig organisasjonstilhørighet, overrasker stort.

Når jeg mener det er riktig at alle kunstnere skal inkluderes i stipendbehandlingene handler ikke det utelukkende om hvem som blir tildelt stipend. Det handler om at de 25 prosent som tidligere nærmest har vært utestengt fra stipendkomiteer, nominasjonsprosesser og beslutninger om retningslinjer for komitéarbeid skal kunne få en stemme i stipendbehandlinger som gjelder deres eget fagområde. Det er på tide å inkludere alle kunstnere, uavhengig av medlemskap.

Å jobbe for en tydelig retning i kulturpolitikken betyr ikke automatisk at armlengdes avstand minker. Tvert imot.

Å jobbe for en tydelig retning i kulturpolitikken betyr ikke automatisk at armlengdes avstand minker. Tvert imot. Og la meg forklare. Når Larsen mener jeg som kulturminister er med på å redusere den armlengdes avstanden, virker det som om hun tror at det er regjeringen eller jeg som fremmet et forslag til Stortinget om å instruere oppnevningen av stipendkomiteene. Det stemmer ikke.

Den eneste grunnen til at dette ble votert under Stortingets budsjettbehandling var at opposisjonspartiene fremmet forslag om å stoppe den endringen som Utvalget enstemmig har foreslått. Ap, Sp og SV ønsket å gjøre dette til en sak for Stortinget ved å instruere departementet og dermed også Utvalget, en handling som i seg selv må forstås som å sette til side prinsippet om armlengdes avstand. Om de hadde fått gjennomslag hadde man begitt seg ut på en skummel vei der det frie kulturfeltets uavhengighet fort kunne blitt truet av politisk detaljstyring.

Les også kommentaren til Ingebjørg Sofie Larsen: Vi kan få en bedre kulturminister

Saken om endringen av oppnevningsprosedyren for Statens kunstnerstipend handler blant annet om at Utvalget for Statens kunstnerstipend forvalter over 300 millioner kroner av fellesskapets penger. Da må vi kunne forsikre oss om at Utvalget – som er et armlengdesorgan – får innflytelse som står i forhold til ansvaret det faktisk har. Så må jeg bare konstatere at det dessverre ikke er like tabloid som de misvisende meningene folk tillegger meg om mistenkeliggjøring og kameraderi. Når kunstnerorganisasjonene heretter innstiller kandidater fremfor å oppnevne vil vi kunne sikre både kunstfaglig bredde fra innstillingen samtidig som Utvalget får den nødvendige innflytelsen som trengs for å forsikre at stipendbehandlingen foregår lovmessig og i tråd med god forvaltningsskikk.