Den skitne følelsen av nasjonal stolthet

Har du noen gang blitt rørt ved synet av det norske flagget eller ved fremførelse av nasjonalsangen, og kjent på en dyp følelse av tilhørighet til Norge som nasjon? Vel, fy skam deg! Da har du kjent på den skitne følelsen av nasjonal stolthet, en følelse som til nøds er akseptabel å ha på 17. mai eller ved store norske idrettsprestasjoner, men som ellers er et sikkert tegn på at det skjuler seg et brunt grums på innsiden av brystet.

Innenfor deler av kunstfeltet representerer en positivt ladet nasjonalfølelse noe skittent og farlig. Den er bare en av kolonialismens mange avskygninger, ett skritt fra renskåret rasisme og drømmer om hvitt overherredømme. Den nasjonale stoltheten er forbeholdt de ukultiverte barbarene, det rasistiske og fremmedfiendtlige avskummet i kommentarfeltene, harry-folket med «Elg i solnedgang» hengende i stua, som ikke setter pris på moderne kunst.

Joda, det er å sette det på spissen, men ser vi på debatten rundt maleriet Leiv Eiriksson oppdager Amerika, er vi ikke så langt fra sannheten. For ved siden av protester mot kanselleringskultur og sensur flommet kommentarfeltene angivelig over av rasisme og nasjonalt motiverte angrep mot Nasjonalmuseets svenske samlingsdirektør. Dette gjør det risikabelt å kritisere Nasjonalmuseet fra nettopp et nasjonalt perspektiv, men en slik kritikk er likevel både legitim og nødvendig.