De «gales» hus

Overalt i lunsjpauser og rundt middagsbord snakkes det om Odd, Turid, Bork, Aftur og Öde. Medieomtalen er temmelig forutsigbar. Ikke overraskende ser mange her først og fremst maktforhold og betrakter med ironisk distanse en privilegert familie som sutrer.

Den kulturelle eliten er oppgitt over Nerdrum-familiens åpenbare avsky mot modernismen og samtiden. Det er mye man kan henge seg opp i når man betrakter livet på Nerdrum-gården, men jeg for min del kan ikke styre meg fra å klappe høyt opptil flere ganger.

Det som gleder meg aller mest er Nerdrum-familiens brutale oppgjør med den modernistiske kunsten. Vår moderne kunsts fremste mål består i å forstyrre og å bryte moralske tabuer. Man fnyser av det vakre og avskriver skjønnheten som klisjeer, originaliteten har hele tiden forrangen.

Resultatet er at alt mulig kan være kunst. En boks med menneskebæsj. En urinal. Kunst har ikke lenger en spesiell status. Den sikter ikke lenger mot en høyere, moralsk og åndelig sfære, den er ikke mer meningsfull enn et skrik eller et latteranfall. Ettersom virkeligheten er forstyrrende, flyktig og frastøtende må også kunsten være det, konkluderer man.

Om et kunstverk ikke er noe mer enn en idé, kan vi alle være kunstnere og enhver gjenstand kan være et kunstverk. Det er ikke lenger behov for ferdigheter, smak eller kreativitet. I vår verden er konsum og forbruk viktigere enn skjønnheten i et kunstverk. Nettopp derfor prøver kunsten å fange vår oppmerksomhet, slik som reklamen, ved å være direkte og sjokkerende. Det som sjokkerer i begynnelsen, blir imidlertid kjedelig når det gjentas. Sjokkeringsspiralen blir stadig mer vulgær og frastøtende. Mens kritikere og et ensrettet pressekorps jubler over keiserens underbukser, rister Nerdrum-familien oppgitt på hodene sine og viser oss isteden en annen vei i beste sendetid.

Nerdrum familien er på grensen til besatt av det klassiske. Det klassiske er av en slik kvalitet at det varer. Visst kan Nerdrum overraske. Malerier som «Skumring» og «Mordet på Andreas Baader» sjokkerer, men Nerdrum gjør det på vakkert klassisk vis. Både Salomo og Jørgen Hattemaker skjønner intuitivt at det krever en kunstner med sjeldent talent og en spesiell gave for å male «Frigjøring», men hvem som helst kan feste en banan til veggen med gaffa-tape. Selv om noe kaller seg selv kunst trenger det ikke nødvendigvis å være kunst. Den britiske filosofen Roger Scruton hevder med rette at den moderne kunsten har skapt en «cult of ugliness».

En av grunnene til at Nerdrum-familien frontkolliderer med samtiden er fordi de tviholder på tanken om at det finnes en standard for det klassiske. Kvalitet og skjønnhet er ikke noe subjektivt, men noe universelt som er forankret i menneskenaturen. I en relativistisk individualistisk kultur blir dette å banne i kirken. De flest blir krenket bare av tanken på at det finnes god og dårlig smak.

Platon argumenterte allerede 400 f.Kr. at skjønnheten er ekkoet fra en høyere orden. Når man fanger sann skjønnhet med øynene, vil man bli eksponert for sann dyd og Guds invitasjon om vennskap. Kant mente at skjønnheten knyttet oss sammen med tilværelsens mysterium. Det er dette som kjennetegner det klassiske, det er ekko fra evigheten som besøker oss på jorden.

Når Bork legger stein, når Aftur skriver dikt, når Turid laget grønnsakshage, når Öde tegner museum og når Odd maler er det nettopp med det tidløse for øye. De vil skape noe som står seg. Noe som er så vakkert at det er for fint til å ødelegge.

Skjønnhet ligger bakenfor appetitten og begjæret. Derfor kan vi finne skjønnheten ikke bare i et fysisk tiltrekkende menneske, men også i et ansikt fullt av erfaring, sorg og visdom. Skjønnheten i et ansikt er avtrykket på det livet som uttrykkes i det. Når vi ser på ansiktet i et ekte kunstverk, er det som om vi kan se gjennom ansiktet og rett inn i sjelen til det menneske som portretteres. Dette er Nerdrums egentlige signatur. Han kan som Rembrandt transformere ordinære begivenheter til noe vakkert, han ser helt inn til situasjonen og tingens hjerte.

Ved å presentere livet, døden og seksualiteten på trivielle og upersonlige måter søker den moderne kunsten å dekonstruere vår oppfatning av det meningsfulle. Effektivt kutter man forbindelsen til det åndelige og det betydningsfulle. Når idealene glir ut av synsfeltet, mister man også troen på det vakre.

Denne viljestyrte dekonstruksjonen er et forsøk på å omforme verden til en verden som ikke har plass til kjærligheten. Man portretterer den menneskelige verden som uelskelig. Den moderne kunsten viser oss ikke virkeligheten, men hevner seg på den. Den ødelegger det som kunne vært et hjem og lar oss sitte igjen fremmedgjorte, trøstesløse og fattige. Bare appetitten og begjæret er intakt.

Nerdrum-familien minner oss på at skjønnheten ennå finnes. Primært gjennom malekunst, men også gjennom poesi og arkitektur viser de oss veien mot det vakre. Med sin familiære galskap avslører de en langt større galskap. Den «gale» familien er så mye mer enn privilegerte sutrepaver – for meg er de sårt tiltrengte veivisere mot meningen i en forvirret tid.