Kanon er vårt felles minne

Påsken ble dominert av den tragiske nyheten om brannen i Notre Dame – et hovedverk i den vestlige arkitekturens historie. Ifjor høst brant Nasjonalmuseet i Brasil ned, der en stor del av landets kulturarv gikk tapt. I Norge trenger vi ikke ulykker eller naturkatastrofer for å utrydde hovedverker i verdensarven – her har vi politikere som tar seg av den slags. Regjeringen vil rive Y-blokken i Regjeringskvartalet, med originale monumentalutsmykninger av Pablo Picasso og Carl Nesjar. Når disse sakene vekker så stor oppmerksomhet, er det fordi Y-blokken – som Notre Dame og museet i Rio de Janeiro – er en del av vårt felles minne. De utgjør verker i den kulturelle kanon – et begrep som har vært sterkt omdiskutert i nyere tid.

Kanon-debatten

I 1994 publiserte den fremtredende litteraturhistorikeren Harold Bloom The Western Canon, en bok som har som mål å fiksere en kanon av den vestlige verdens litterære verker. Boken utløste mer eller mindre sjokkbølger i akademia på begge sider av Atlanterhavet. Fra 1970-årene av hadde det pågått en re-evaluering innen kunst- og litteraturhistorien. Her som i de øvrige humanistiske dominerte postmoderne teorier 1990-årenes universitetsmiljøer. Kunstneriske hierarkier tilhørte – trodde man – fortiden.

Men ikke for Bloom, som i et intervju uttalte: «We have to read Shakespeare, and we have to study Shakespeare. We have to study Dante. We have to read Chaucer. We have to read Cervantes. We have to read the Bible, at least the King James Bible. We have to read certain authors.» For Bloom var kanon altså et bestemt sett av litterære verker.

Kanon-debatten fikk nytt liv i Skandinavia i 2004, da Danmarks daværende kulturminister Brian Mikkelsen bestilte en dansk kulturkanon, bestående av en liste som inkluderer over 100 kunstverker innen billedkunst, film, arkitektur og litteratur. For et par år siden tok Torbjørn Røe Isaksen, den gang statsråd i Kunnskapsdepartmentet, opp spørsmålet om en kanon for norsk litteratur.

I begge land vakte disse politiske initiativene debatt. I Danmark ble saken assosiert med ministerens politiske, innvandringskritiske standpunkt. I Norge gikk debatten mindre hett for seg, men så handlet da også Røe Isakens initiativ først og fremst om å oppmuntre skolebarn til å lese klassikerne – et ideal det er vanskelig ikke å sympatisere med.

I både Danmark og Norge utarbeidet avisredaksjoner og andre sine alternative «kanoner» – som mer fremstod som en type uhøytidelige best of-lister. Men debatten reiste også noen mer prinsipielle spørsmål: Trenger vi i det hele tatt en kanon, eller er det noe som tilhører fortiden? Hvis vi mener at en kanon stadig er nødvendig: Hva skal den inkludere – og hvem skal definere den?

Begrepet kanon