Skiltskyting

«Når du kikker rundt deg i byrommet vil du fort merke at (...) byrommet i likheten med offentligheten generelt, er preget av menn». Slik lyder Facebook-invitasjonen til Kvinnehistorisk natt 2019 i Oslo, som jeg mottar en april morgen. Målet er en aksjon der gatenavn og plasser heller kalles opp etter «kvinner du digger eller ser opp til».

Når jeg går ut døra, er det en statue av Rudolf Nilsens på en plass oppkalt etter ham selv. Nilsen er ikledd Adams drakt – egentlig et sjeldent syn på skulpturer av navngitte mennesker, også menn. Det er vanligere at de nakne statuene er navnløse eller mytiske. Tankene vandret til min hjemby, til en statue av en naken mor med to barn i Storgata, til Harald Bodøgaards forevigelse av impotens utenfor det gamle kulturhuset. Et helt typisk bybilde med andre ord: nakne kvinner uten navn, fallossymboler (om enn mindre høyreiste enn tradisjonelt er), litt natur, og mannlige helter.

Det var i Bodø jeg vokste opp. Når jeg blar igjennom gatenavnene på nettet, finner jeg følgende seks gater som har fått navn etter kvinner: Cora Sandels vei, Louise Engens vei, Märthas gate, Regine Normanns vei, Sigrid Undsets vei, Torgny Segerstedts vei – av totalt 573 veier. Så kan vi legge til Dronningens gate, i generøsitetens navn.

Det fins i tillegg nok av myrer og planter som har fått navngi byens gater. Selv vokste jeg opp i et nabolag som var navngitt etter steinsorter: granitt, kvarts og marmor. Men så er det en hel del flere menn enn kvinner også: Raud, Roald Amundsen, Amtmann Hegge, Haakon Kløkstad, Nils Friis, for å nevne noen få.

Bybilder kan kanskje være en god inngang til spørsmålet om kanon, i det minste om vi forstår «kanon» bredt. Selve ordet kommer fra gresk og betyr «rettesnor». Bybildet synliggjør hvem vi løfter frem og foreviger i stein, marmor og bronse, og som uunngåelig blir viktige referansepunkter når vi skal navigere rundt omkring, om det så er på byvandring eller i Google Maps. Mens debattene har rast om kanon med jevne mellomrom de siste årene, har kommunene forlengst sementert en variant av kanon i en salig miks mellom nasjonale og lokale helter, i tillegg til fjell, vann og andre lokale minnesmerker.

Hva og hvem som utgjør vår nasjonale kanon, er i stadig endring i formelle og uformelle kåringer av norsk kulturlivs bautaer i avisredaksjonene, i høringssvar til nye læreplaner og i seer- og lytterpriser. Men også på grunn av kommunereformen; når flere kommuner nå snart slås sammen, må likelydende gatenavn endres, og ifølge Kommunal Rapport bør færrest mulige av de nye gatenavnene ha mannsnavn når nye skal skrives og materialisere seg i kart og veiskilt.

2.