Den lange marsjen gjennom institusjonene

Britiske The Guardian har besluttet å ikke fornye kontrakten til sin satiretegner Steve Bell, kjent for sine krasse og til tider brutale penn gjennom førti år i avisen. Sheffield Cathedral legger ned sitt tradisjonelle kor, fordi de de vil ha en «fresh start» og tilby mer moderne musikk som representerer byens «mangfoldige befolkning» bedre. BBC melder på sin nettside at britiske sedler skal fornyes for å gjøre plass til såkalte «BAME» (black, Asian and minority ethnic) figurer takket være Banknotes of Colour-kampanjen. Det britiske politiet vurderer å slutte å bruke ordene «islamistisk terrorisme» og «jihadi» om angrep fra mennesker som beskriver Islam som motiv, og bytte dem ut med «trosbasert terrorisme» og «følgere av Osama bin Ladens ideologi» for å ikke nøre opp under islamofobi og diskriminering. I Canada tok en konservativ kriminologi-professor livet sitt etter å ha blitt tvunget til å pensjonere seg fordi han skrev en sint tweet der han refererte til slaveriet. BuzzFeedNews rapporterte dødsfallet slik: “A professor who was known for his racist, misogynistic tweets was found dead in his home.”

Ingen av historiene – noen etterhvert ganske dagligdagse, andre mer sensasjonelle – har tilsynelatende likhetstrekk. De er ganske tilfeldig plukket fra nyhetsbildet, og det krevde ingen intens graving fra min side for å finne dem. De har likevel noe til felles: de fanger tidsånden i 2020. Foruten koronapandemien er det knapt noe som har skapt flere overskrifter og delinger i sosiale medier enn kanselleringskultur, «dekolonialisering» og rasisme (eller mer presist: «antirasisme» og påstander om rasisme). Eksemplene jeg brukte var stort sett britiske, men jeg kunne også trukket frem norske eksempler: En anmeldelse av boken til Halvor Fosli, «Mot nasjonalt sammenbrudd,» har blitt gjenstand for en strid mellom Merete Røsvik, redaktøren av litteraturtidsskriftet Prosa, og anmelder Per E. Hem, fordi Røsvik ombestemte seg og ikke ville publisere anmeldelsen til Hem. Foslis bok, som advarer om konsekvensene av ikke-vestlig innvandring, oppmerksomhet og legitimitet. Eller Danby Choi, redaktør i magasinet Subjekt, som forteller at han er utsatt for en svertekampanje som forsøker å få annonsører til å slutte å støtte magasinet – på grunn av meningsforskjeller.

Det offentlige ordskiftet, ytringsklimaet og fokuset de store mediene velger seg ut har endret seg kraftig fra bare noen få år tilbake, men likevel er ikke det vi ser noe helt nytt. Det er snarere et resultat av en endringsprosess som har fått utfolde seg i det stille over flere år. Den synes kanskje å ha kommet ut av ingensteds for mange, mens andre – særlig på høyresiden, men også en del på den liberale venstresiden – har advart om utviklingen i flere år. Enten vi kaller fenomenet identitetspolitikk, interseksjonalitet, «wokeness,» eller «Critical Social Justice» (James Lindsays uttrykk – se for øvrig hans nettside for blant annet en grundig forklart ordliste for sjargongen som blir brukt) eller forsøker å finne norske ord for det kulturelle skiftet som har funnet sted, har vi etter hvert fått det grundig belyst. Medieviter Alex Iversen beskriver hovedlinjene godt: