Kunsten som maktfaktor er død

Kunst og makt fungerer i en form for symbiose. Det eksisterer et spenningsforhold mellom kunst og makt som makthaverne bestreber seg på å dominere. Historisk har kunstnerne flokket seg rundt makten og rikdommens fete tafler, vist respekt for sine herrer og tjent dem vel.

Noen vil hevde at kunst er politikkens pyntede ansikt. Altfor ofte kan man lese de reelle maktforholdene i et samfunn ved å betrakte samtidens kunstverk, men ikke alltid. Det finnes en kunst som er tidløs, som hever seg over samtidens politikk og for alle tider fungerer som en herold for menneskets verdighet og storhet.

Dessverre lever vi i en epoke der kunsten og kulturen har mistet mye av sin betydning. Få har beskrevet fenomenet bedre enn den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa i essayet ”La civilización del espectaculó” (oversatt: Det spektakulæres sivilisasjon – en analyse av kunstens banalisering). Dagens toneangivende kunst karakteriserer han som en samling ”uforskammetheter, kjekkaserier, svindel og bedrag”. Kunsten er død og sivilisasjonen truet. En maktesløs kunst har mistet muligheten til å være et korrektiv til makthaverne. Resultatet er at vår tid i økende grad er preget av politisk populisme og brutalitet.