Kulturpolitikken som ikke virker

Vi har visst det en god stund: det er noe i norsk kulturpolitikk som ikke virker. Andelen av statsbudsjettet som går til kultur har mer enn doblet seg de siste femten årene, uten at vi har fått mer kultur eller flere publikummere av den grunn.

Men selv om vi har visst, hører det til sjeldenhetene å få servert en oppsummering av kulturpolitikkens utfordringer på ett brett. Den norske kulturforskeren Per Mangsets artikkel «The end of cultural policy?», publisert i International Journal of Cultural Policy den 30. juli, gir oss en derfor en etterlengtet oppsummering. Mangset går systematisk gjennom kulturpolitikkens problemer med å nå sine egne mål, og sammenfatter dem i syv konkrete utfordringer:

1. Det politiske målet om å demokratisere kulturen har vist seg å være vanskelig å oppnå. Selv om den såkalte «finkulturen» har blitt tilgjengelig for flere, viser forskningen at det ikke har ført til at de med lav utdanning og-/eller inntekt benytter seg av den oftere.
2. Myndighetene fortsetter å finansiere kulturinstitusjoner som kanskje ellers ville vært utdaterte. En stor del av kulturbudsjettet går til å opprettholde institusjoner som ble skapt i det 19. århundret – for eksempel opera, en dyr kunstform med et begrenset publikum.
3. Profesjonelle kunstnere forblir fattige rent økonomisk, selv om den offentlig støtten øker. Mellom 2006 og 2013 sank for eksempel kunstnernes gjennomsnittsinntekter, mens inntekten steg vesentlig i befolkningen ellers.
4. Kulturen benytter seg i dag stort sett av globale produksjons- og distribusjonsmetoder. Den lages for globale markeder. Behovet for internasjonale retningslinjer blir dermed større, mens kulturpolitikken fortsatt hovedsakelig ligger under nasjonale myndigheter.
5. Politikere rettferdiggjør ofte en aktiv kulturpolitikk med å snakke om hvilke effekter kulturen kan ha for andre samfunnsområder, for eksempel helse, integrering eller økonomisk vekst. Dermed kan man argumentere for at kulturen like gjerne kunne vært ivaretatt av andre departementer, samtidig som forskning sår tvil om slike «spill-over»-effekter i det hele tatt eksisterer.
6. En egen kultursektor med et eget departement risikerer å fange kulturen i et «byråkratisk jernbur»: det å plassere den i en egen sektor kan føre til at kulturens betydning for samfunnet som helhet potensielt undervurderes.
7. Til slutt stiller kulturforskeren det vanskelige spørsmålet: Gir det egentlig mening å ha en egen kulturpolitikk i en tid hvor pengene i offentlig sektor etterhvert blir knappere, samtidig som vi står overfor problemer med en aldrende befolkning, økt innvandring og klimakrise?

For å lese denne saken må du være abonnent

Allerede abonnent? Logg inn her

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Allerede abonnent? Logg inn her

Gå til min side